Noen trenger mer medisiner..

Bidragsyter: Valgerd

De siste femten årene har jeg vært i sporandisk kontakt med diverse terapeuter, og jeg er ikke videre imponert over kunnskapsnivået eller resultatene av bedre-viternes arbeid. Her kommer en liten medley:

Den første psykologen jeg oppsøkte var svensk, skjeggete, overvektig og gikk i fotformsko. En stereotyp psykolog som alltid tok meg inn forsinket (åh-jeg er så viktig at jeg ikke klarer å passe tiden når mine pasienter er til behandling) satt og nikket, uttalte stort sett: jaha, neivel, mmmmmm, javel, ja og skrev ned hva jeg sa på et epikrisehefte. Jeg oppsøkte psykolog fordi jeg plutselig og uventet fikk lyst til å kaste meg foran t-banen en morgen på vei til jobb, og oppsøkte min lege for å spørre han om jeg var blitt gal. Han ville ikke dementere min frykt, og ba meg snakke med en psykolog.. Etter 4 måneders besøk og tusenvis av kroner senere, kunne svensken fortelle meg at jeg var et uønsket barn, at mine foreldre rett og slett ikke kunne fordra meg og at jeg var et uansvarlig menneske. Javel?! Jeg sluttet.

Jeg levde livet i fritt fall i 7 år.

Den andre psykologen jeg oppsøkte var en vestlandskvinne som snakket et språk jeg ikke forstod noenting av. Hun noterte flittig alt hva jeg sa, lente seg tilbake på sin overfylte bokhylle, og kikket bekymret mot meg bak sine terapeutisk tykke briller. Det var veldig viktig å notere alt hva jeg «så» ut av en bok med sort-hvitt malerier som var klint sammen til ingenting. Store stygge sommerfugl-motiv. Ut fra dette kunne hun nemlig finne ut «hvem jeg var» og «hva som feilte meg». Javel, 3 besøk for å lese boka hennes og 1 besøk for å høre svaret kostet meg tusenvis av kroner, og resultatat var = påfuglsproblematikk. Det hørtes veldig skummelt ut, så jeg sluttet.

Etter å ha vært redd ett år ringte jeg damen og lurte på hva i hule heite påfugls-problematikk var, for det hadde jeg aldri hørt om og ikke fant jeg noe på nettet heller. Vel, vestlandsdialekta hadde spilt meg et puss. Påfylls! problematikk. Jeg fikk for lite påfyll i livet mitt. Jeg gjorde for mye for andre, og tok ikke tid og penger til å fylle meg selv. Javel. Hadde jeg brukt de ti tusen kronene på cafe, venner, ferie og nye klær istedenfor å gå til henne, hadde jeg kanskje blitt frisk da eller?

Jeg hadde ikke lenger lyst til å kaste meg foran t-banen, men hadde nå utviklet panikkangst anfall. Noe som hindret meg i alt. Jeg kunne ikke lenger tenke, le, kysse eller svømme uten å være redd for at dette jævla angst lynnedslaget skulle komme tilbake og «ta meg». Jeg oppsøkte en ny «spesialist».

Den tredje jeg gikk til var pensjonert spesialist i barne- og ungdomspsykiatri. Hun tok i mot pasienter i en dukkestue i hagen sin. Så der satt jeg, og fortalte igjen om min barndom, mine interesser, mine forhold og meg selv. Hun var veldig gammel, mild og varm og sa: «du er flink, du er flott, du er god, du er sterk». Javel?
«Om jeg ville ta med moren min til time engang?» Nei, never ever. «ok». Jeg meldte meg opp til ny høyere utdannelse og flyttet fra stedet, hun ønsket meg lykke til og sa jeg kom til å klare det bra. Og det gjorde jeg. For en periode..

Den fjerde psykologen jeg gikk til var en eldre, sexifisert mann med øyne som flakket ukontrollert fra høyre til venstre, og tilbake igjen. «Tunnellfobi har med undertrykt seksualitet å gjøre», sa han.. Jeg sa at kanskje Freud var «litt ut», og at jeg ikke hadde noen interesse av å ligge på hans røde divan og la meg «behandle» med kvinneundertrykkende, forskrudde seksualitetsteorier som er gått ut på dato. Jeg er overbevist om at denne mannen brøyt flere regler for terapeutisk virksomhet, men etter 5-6 besøk orket jeg ikke mer og sluttet.

Den femte terapeuten har ikke offentlig godkjenning, men er spesialist i gestaltterapi. Hun var et medmenneske, og den første som tok betalt for å lære meg å sette grenser, forstå meg selv, se mestring og gi håp. Jeg gikk der i nesten fire år, men det kostet skjorta, og jeg ble lei av samme «medisin» og kjedet meg. Jeg sluttet.

Den femte terapeuten er psykiatrisk sykepleier og jobber i det offentlige for en DPS i Oslo. Hun er etter min oppfatning inkompetent og arrogant, og lot meg fylle ut skjema etter skjema i 7 måneder. Det eneste gode jeg fikk ut av det, var en frikort. Og mange «kanskje» diagnoser.

Den skjette terapeuten var en flykning fra Iran som prøvde å true meg til å spise tabletter jeg ikke ville ha. Han holdt et lengre foredrag om pasienters uvilje og terapeuters kompetanse, og en slags dommedagsprofeti om at frihet var viktigst av alt?! Mr Poco Loco overtalte ikke meg.. jeg sluttet.

Den syvende terapeuten er helt perfekt – hun lytter, forstår, er profesjonell og gir håp. Hun er altfor dyr, og det ble med ett besøk til kr 1200,-. Jeg sluttet.

Den åttende terapeuten er profesjonell, svært dyktig og empatisk. Han ga meg en diagnose etter ett besøk. Han er svært dyr, jeg kommer tilbake om noen måneder.

Den niende terapeuten er ny, snill, mild og profesjonell. Hun tar frikort og jeg fortsetter. Inntil videre.

Kanskje har jeg 1 diagnose, kanskje har jeg fler.. men jeg tror at det finnes håp, behandling, muligheter – ikke minst til å forstå meg selv bedre og leve mer i pakt med sannheten.

Og for de som ikke tror på psykiatri eller psykiske lidelser, kan jo se på denne videoen av galskap i fritt løp – og se at sykdom er slitsomt for den syke og ikke minst omverdenen.

Advertisements

3 responses to “Noen trenger mer medisiner..

  1. Fabelaktige beskrivelser av rare psykologer. Jeg skulle ønske de hadde et ordentlig system der du fikk oversikt over hva slags terapi de forskjellige drev med og kunne søke om ny psykolog på en skikkelig måte.

  2. Enig med Virrvarr i at dett var fabelaktige beskrivelser.
    Jeg har en bemerkning til den siste setningen din: Man kan godt tro på psykiske lidelser(s eksistens) uten å tro (så mye) på psykiatrien.

  3. Må bare innrømme at jeg gliste gjenkjennende til mange typer her 😉 Det er på en måte tragikomisk når en får det samlet slik. Her i huset har vi betegnelsen «fugletittere» på en del av slike typer.
    Jeg må innrømme at mange av de psykiatriske sykepleierne kan gjøre en vel så god jobb som psykologene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s