Vestfold Senterparti vil ha en fortsatt økt satsing på psykisk helsearbeid! Målet vårt er at hjelpa skal komme tidlig, og den skal være god nok!
Dessverre er det slik at mange som blir henvist til psykisk helsevern i dag ikke møter psykiater eller psykologspesialist, noe som igjen kan medføre mangelfull diagnosesetting, behandling og oppfølging. Dette kan føre til en forverring av den enkeltes situasjon. Vestfold SP mener rettighetene til personer med psykiske lidelser må ivaretaes på en bedre måte.
Vestfold SP mener det må stilles mer konkrete krav til faglighet og til økt kvalitet i tilbudet. Økt kunnskap, holdningsendring og mer brukermedvirkning er viktig for å bedre situasjonen til mennesker med psykiske lidelser. Ventetid for behandling må reduseres betraktelig.
Levestandarden i Vestfold er ikke av de beste i landet. Senterpartiet mener det kan være mange årsaker til dette, og disse årsakene henger sammen. – Dette ønsker vi å forandre! Vestfold Senterparti ønsker å bidra til at alle i Vestfold lever et godt og innholdsrikt liv!
Ada Vagnhild Evju
1.kandidat Vestfold Senterparti
4 svar so far ↓
Sigrun // juni 30, 2009 kl. 1:34 pm
Det du skriver om diagnosesetting, er jeg fullstendig uenig i. Diagnoser stigmatiserer, og de tilslører vold og overgrep. Veldig mange barn som har en traumatisk bakgrunn, får ADHD-diagnose, i stedet for å få hjelp med traumer.
En studie i Nordic Journal of Psychiatry viste at BUP bare oppdaget voldsutsatthet hos 1 – èn – prosent av pasientene som hadde en voldelig bakgrunn. Tilsvarende tall for seksuelt misbrukte pasienter var 12 prosent. Behandlernes fokus var nemlig på psykiatriske diagnoser!
Dersom politikere mener at hjelp til ofre for vold og andre traumer er viktig, så burde de slutte med å rope på flere diagnoser.
Jeg ble utsatt for overgrep gjennom 15 år som barn. Som voksen har jeg søkt hjelp. Resultatet ble en retraumatisering, i en terapi der jeg ikke fikk en traumerelatert diagnose, men noe ganske annet (dette var en psykologspesialist). Ti år senere sliter jeg fortsatt med virkningene av denne traumatiske terapien, hvor ikke en eneste traumatisk episode fra barndommen ble bearbeidet. Terapien utløste også en kronisk somatisk sykdom.
Psykiatri er ingen eksakt vitenskp. Ikke diagnosene deres heller.
Se også innlegget mitt Diagnose og demonisering .
Ada Vagnild Evju // juni 30, 2009 kl. 9:29 pm
Heihei!
Jeg er usikker på om jeg har uttrykket meg litt feil, men jeg føler du misforstår mitt budskap?!
For det første; Det er ingen tvil om at det er vanskelig å sette riktig diagnose på den enkelte pasient.
For det andre; den enkelte kan dessuten også ha ulike lidelser og utfordringer som kan tyde på flere diagnoser/dobbeldiagnose osv.
For det tredje mener jeg absolutt ikke at en ‘riktig diagnosesetting’ nødvendigvis skal føre til en ‘oppblomstring’ av antallet diagnoser.
Poenget mitt er at jeg ønsker en riktigere diagnosesetting, slik at den enkelte får riktig behandling. Og en god behandling!
Jeg forstår problemet med at diagnosesetting kan være vanskelig. Men det er nettopp det jeg ønsker å forbedre, det trengs kanskje mer tid mellom pasient og psykolog/eller annet utdanna personell, og kanskje trengs det mer kompetanse!
Det område vi nå berører, er kanskje det vanskeligste i psykisk helsevern; Psykiatrien og den psykiske helsa blant folk forandrer seg til en hver tid, samtidig som det stilles høyere krav til kunnskap er det samtidig viktig å tilpasse seg nåtiden.
Til slutt vil jeg kommentere det du sier om at diagnosene stigmatiserer og kan føre til at pasienten skjuler enkelte ting for psykologen. Nettopp derfor mener jeg vi må arbeide desto mer for at psykisk helse blir mindre tabubelagt, og at diagnosene ikke stigmatiserer som det kanskje gjør nå!
Sigrun // juli 1, 2009 kl. 7:06 am
Ada Vagnild Evju: Hva mener du med “riktig” diagnose?
Diagnoser settes ut fra symptomer, ikke årsak. De aller, aller fleste diagnoser sier ingen ting om etiologi. Når behandlere setter en ikke-traumerelatert diagnose på en traumatisert pasient, er det ikke en feildiagnose – men mangel på brukermedvirkning/evne eller vilje til å lytte til pasientens historie. En diagnose burde ikke settes med mindre pasienten var enig i diagnosen!
Jan Olaf Ellefsen // juli 3, 2009 kl. 4:22 pm
Diagnoser har jeg lite tro på som virkemiddel for å løse psykiske tilstander for folk! At det kan fungere for noen – er jo opplagt – men at diagnoser skaper masse problemer for folk – det syns jeg er enda mer opplagt! Dessuten er diagnoser et effektivt verktøy for å fortsette med den massive medisineringen som man bedriver i psykiatrien! Og det er ikke bra! Det er et stort problem for mange av oss! For menneskelige problemer kan faktisk løses uten medisinering! Se videre her, to eksempler på det – to som fikk store problemer gjennom psykiatriens metoder – men fikk hjelpe på helt andre måter!
—————
Jeg kopierer videre inn her et par kommentarer som jeg tidligere skrev på det tilsvarende innlegget på din blogg, Ada Vagnild Evju – så får flere sjansen til å lese det:
Takk for at du fortsetter å rette fokus mot psykisk helse!
Jeg vil benytte anledningen til å minne om at psykisk helsearbeid kan utføres av mange andre enn psykiatere, andre leger, psykologer og andre tradisjonelle psykiatriske helsepersonell.
Skal man satse mer på psykisk helse – så mener jeg at man må satse på nye, utradisjonelle yrkesgrupper, se mitt leserinnlegg i Dagsavisen 9. juni.
Eksempelvis fikk Maja Thune store problemer som følge av tvang i psykiatrien – men hun fikk senere hjelp av en kroppsterapeut, se artikkel hos NRK og les boken om hennes bakgrunn og ønske om en ny type psykiatri, “Jeg har en drøm” (2004), og Anne Grethe Teien ble også påført store problemer i psykiatrien, men fikk senere hjelp av en filosofisk praktiker, se artikkel i bladet Psykisk Helse.
Det jeg prøver å få frem, er at det hjelper ikke å komme tidlig til hjelp – dersom den hjelpen man tilbys, ikke holder mål. For mange av oss har den tradisjonelle psykiatrien bare skapt problemer, vi trenger et alternativ. Kroppsterapeuten og filosofen som nevnt over, bør få refusjonsrett, spesialiststatus og behandlingsansvar – på lik linje med psykologer og psykiatere. De har jo praksis vist at de kan hjelpe mennesker med utradisjonelle metoder. De må få prøvd ut sine metoder på flere pasienter – med offentlig støtte og ikke minst offentlig oppbacking.
Mangfold er alltid bra – monopolistiske miljøer fører sjelden til det gode i lengden. Og – en annen ting – dagens psykiatriske metoder ser ikke ut til å hjelpe nok, fordi uføreandelen som følge av psykiske lidelser, ser iallefall ikke ut til å minske under dagens regime.
Vi trenger å se saken med nye øyne. En nyopprettet organisasjon som ble stiftet før jul ifjor, organisasjonen Hvite Ørn, arbeider for å innføre alternativer til dagens psykiatri. Les om Hvite ørn her: http://www.ksss.no/hviteorn.htm.
Les også om organisasjonen We Shall Overcome (WSO), det er den eldste organisajonen i Norge på feltet på pasientsiden, den ble startet i 1968: http://www.wso.no. På nettsidene til WSO kan du lese om Amaliedagene, som har vært arrangert siden 1999. Møt gjerne også opp på Amaliedagene i Oslo en av dagene fra 22. – 28. august, kanskje spesielt mandag og tirsdag den uken, da blir det mer debatt omkring ulike sider ved psykiatrien. Be gjerne med deg flere politikerkolleger! De trenger å få høre om psykiatrien sett fra en kritisk pasientside også.
Tusen takk for at du fokuserer på psykisk helse! Det skulle flere politikere gjort! Ønsker deg igjen masse lykke til i valgkampen – og håper du blir innvalgt!
——-
Det er helt korrekt som Erik Strand skriver i en annen kommentar på Evjus blogg – at det aller viktigste er å få gjort noe med tvang i psykiatrien.
Jeg oppfordrer alle politikere til å lese innlegget “Lovendring er nødvendig” i Klassekampen 15. juni, av Mette Ellingsdalen, Bjørg Njaa og Hege Orefellen. Det er det beste innlegget jeg har lest i mine ti år i kampen mot tvangspsykiatrien.
Les innlegget her: http://va.wso.no/filesystem/Klassekampen15.06.09.pdf
———-
Har noen kommentarer til disse to sakene – om å fjerne den psykiatriske tvangslovgivningen, herunder muligheten til å begå tvangsmedisinering? – og om alternative behandlingsmetoder i psykiatrien under ansvar av nye utradisjonelle yrkesgrupper?