Schizofreni og bedring
Bidragsyter: Victoria
I Morgenbladet torsdag 30. april skrev Anders Gaasland, fast spaltist i avisen, om schizofreni. Tittelen han hadde valgt var ”Aldri seg selv igjen” og i teksten forteller han at minst tre av fire med schizofreni har et kronisk sykdomsforløp.
28. april, altså to dager før jeg leste Gaaslands tekst, var jeg i Kristiansand. Universitetet i Agder og Tidsskrift for psykisk helsearbeid arrangerte seminar med den fransk-svenske professoren Alain Topor. Topor er autorisert psykolog, dr.phil. og sjef for FoU-enheten ved SPO Psykiatrin Södra i Stockholm lens landsting. Videre er han forskningssjef ved Institutionen för sosialt arbete ved Stockholms universitet. Topor har skrevet flere fagbøker, artikler og endatil sittet i redaktørstolen. Alain Topor er – kort fortalt – ingen hvemsomhelst.
Imidlertid, da Topor introduserte seg selv i Kristiansand, var han mindre opptatt av fancy titler og mer opptatt av å snakke om evidensbasert forskning. Han snakket om å komme seg fra alvorlige psykiske lidelser – deriblant også schizofreni. Blant annet trakk han frem en oppfølgingsstudie av den amerikanske psykiateren Courtenay Harding. Harding (1988) laget en oversikt over resultater fra oppfølgingsstudier av mennesker som tidligere hadde fått en schizofrenidiagnose. Resultatet kan bidra til å bryte myter, for se bare:
Opptil to tredeler av de menneskene som hadde fått en schizofrenidiagnose hadde opplevd bedring, enten totalt eller sosialt. Dette betyr, stikk i strid med det Gaasland sier i sin spalte, at majoriteten blir bedre. Det trenger slett ikke være slik at en schizofrenidiagnose betyr et livslangt løp med hallusinasjoner, vrangforestillinger og tankeforstyrrelser, som er blant elementene Gaasland trekker frem. Det trenger heller ikke være slik at såkalt normal funksjonsevne gjenvinnes til man blir syk neste gang. Det er slett ikke slik at det er selvsagt at man vil få symptomene tilbake.
I sin egen forskning på hva som hjelper når man skal komme seg fra alvorlige psykiske lidelser, har Topor snakket med mange brukere. I sin bok fra 2004, Hvad hjälper? Vegar til återhemtning från svåra psykiska problem, presenteres sitater fra brukere som i samtale med Topor problematiserte hva det vil si å bli bedre. For, handler dét – slik Gaasland sier, om å bli seg selv igjen? Handler det om å bli den man var før man ble syk? Flere av Topors informanter mener ikke det. Bedring oppleves som en prosess, en kontinuerlig utvikling. En av informantene, Mary, sa følgende til Topor:
Jeg føler ikke at det bare handler om en bedring som bringer meg tilbake til det livet jeg hadde før, for det handler også om å kunne gå videre i livet. Det er mer en utvikling, synes jeg. Man har jo en erfaring som gjør en til et helt annet menneske enn den man var tidligere.
Dette sier noe om en innsikt Gaasland utelater i sin tekst. Sitatet ovenfor handler om å skape seg en identitet som ikke-kroniker. Det handler om håp, det handler om verdighet.
Jeg er imidlertid ikke helt uenig med Gaasland. Han skriver jo at: ”Vi skylder mennesker med schizofreni å forstå og behandle bedre”.
Jeg er enig. Et godt sted å starte vil trolig være å fokusere på at de fleste opplever bedring. Når studier viser at majoriteten blir bedre, er dette kunnskap vi ikke kan se bort fra. Tvert om: dette er kunnskap det er viktig at vi tar innover oss. Dette er kunnskap det er viktig at klinikere bruker aktivt i sin arbeidshverdag.
For, håp om en bedre fremtid er jo ikke noe dårlig utgangspunkt for å komme seg fra en alvorlig psykisk lidelse.
Jeg orker ikke å lese artikkelen til Gaasland. Jeg har diagnosen schizofren, og fikk som 16-åring beskjed om at “Du er schizofren, og du må belage deg på medisiner og behandling resten av ditt liv”.
Nå vet jeg at dette er feil. Det finnes en omtrentlig tre-deling av schizofrenipasienter, og 1/3 blir helt friske. Nå vet jeg at jeg er bedre nå enn jeg har vært på veldig mange år, og jeg lever uten medisiner. Nå vet jeg at det finnes mennesker som har hatt diagnosen en gang for lenge siden og blitt friske. Nå vet jeg at “schizofreni” som diagnose er på vei ut.
Jeg visste ikke noe av dette den gangen, og ble veldig mye dårligere ganske kjapt etter beskjeden.
Legen mente kanskje godt, men det ble veldig feil.
Det blir veldig feil, Marianne! Og jeg fatter ikke at de kan fortsette å si dette nå som så mange vet at det ikke er riktig. De fortsetter jo ikke med foreldede metoder for å hjelpe pasienter med hjerteproblemer, for å si det enkelt!
Godt å høre at du er bedre! Og ja, det var sikkert godt ment, men veldig feil blir det jo.
Har du lest bøkene til Arnhild Lauveng?
Å fortelle unge mennesker at de er schizofrene og at de må lære seg å leve med det, er som å gi dem en dødsdom. Jeg mener det er overgrep å si sånt. For ikke å snakke om at det er feil!
Bøkene til Arnhild Lauveng kan mange lære mye av ja. De kan også kjøpes i pocketutgave: “I morgen var jeg alltid en løve” og “Unyttig som en rose“. Hun fikk også Fritt Ords honnørpris i 2008. Via den siste linken der, kan man også se et videointervju med henne.
jeg har lest bøkene til Arnhild Lauveng, ja. De hjalp meg til å se at det finnes en mulighet til å bli frisk.
På en måte forstår jeg at legen sa at det var alvorlig. Dersom jeg hadde vært lege og oppdaget at en pasient hadde kreft i siste fase, med bare noen måneder igjen å leve, hadde jeg også sagt fra.
Men det er forskjell på beviselig dødelig sykdom og en særdeles vag psykiatrisk diagnose.
Mille: Overgreb er hvad det er, ja. Jeg vil nærmest kalde det for kriminelt. Det er i mine øjne ikke spor mærkeligt, at det er førstegangs”psykotikere”, der har det største selvmordsrisiko. Jeg har selv oplevet folk sige: “Så kan jeg jo lige så godt gøre en ende på det med detsamme”, efter de havde fået diagnosen og budskabet om, at det var kronisk hjernesygdom, som man bare kunne lære at leve med. Og havde det ikke været for at jeg i forvejen havde kendskab til muligheden for at komme sig (havde jo læst Joanne Greenberg’s I Never Promised You a Rose Garden, hvis budskab på mange måder er det stik modsatte af hvad psykiatrien fortæller folk i dag, i mine unge dage), havde jeg heller ikke reageret meget anderledes.
Det lyder måske lidt voldsomt, men i min verden grænser det, psykiatrien gør, til mord.
Marianne: Tredjedelsmodellen finder overalt der anvendelse, hvor man egentligt ikke rigtigt ved…
Faktum er, at det kommer uhyre meget an på, om folk får brugbar hjælp, eller ej, hvor stor chance de har for at komme sig. I Danmark ender ca. 90% af dem, der får en “skizofreni”-diagnose og der forbliver i systemet, dvs. ikke dropper “behandlingen”, på førtidspension. Behandlingsmodellen her i landet er rent medicinsk. Alternative tilgange som Quakernes “moral treatment” og Soteria havde en recoveryrate på ca. 85%. Dvs. fuld recovery var at forvente. Noget, også Loren Mosher understreger: at det giver et enormt forspring, og øger recoverychancen betydeligt, hvis man som hjælper forventer recovery.
Interessant er i mine øjne også, at undtagelsesløst alle de, der kom sig helt i Courtney Harding’s studie, var mennesker, der havde droppet den medicinske behandling. – Det er hér, jeg måske har et lille problem med Arnhild Lauveng, der efter min mening ikke konsekvent nok diskuterer “medicinens” rolle mht. kronificering af “psykoser” i I morgen var jeg alltid en løve. Jeg har dog ikke læst Unyttig som en rose endnu.
Det forekommer mig somme tider, som om man ikke ønsker, at mennesker, der gør den erfaring, der stemples som “skizofreni” af psykiatrien, skal kunne komme sig. Som om man er bange for denne erfaring og de jo ofte ikke bare personlige, individuelle, men også samfundsrelaterede, politiske indsigter, den bringer med sig.
Iøvrigt kan Daniel Mackler’s dokumentarfilm om emnet, Take These Broken Wings, kun anbefales!
Marian: Okei, jeg skjønner at du er skeptisk til medisiner. Jeg må ærlig innrømme at jeg er like skeptisk til “moral treatment”. Lære folk å være underdanige og akseptere samfunnet som det er? Nei, da vil jeg heller være “gal”.
Jeg fikk god hjelp av medisin. Den hjalp meg med å slappe av og få livet på rett kjøl. Jeg hadde kludret til en god del ting for meg selv, og medisinen hjalp meg med å holde symptomene litt unna så jeg fikk ordnet opp i en del faktorer som gjorde meg syk.
Psykofarmaka ikke er behandlingen, men ett redskap for å hjelpe behandlingen. På samme måte som paracet alene ikke får deg frisk fra langvarig og tilbakevendende hodepine hvis du ikke slapper av og spiser og drikker nok vann.
Og jeg må ærlig innrømme at jeg oppfatter din “en tredeling brukes alle steder de ikke vet” som mye det samme som “du blir sjuk resten av livet”. Jaok, en eller annen alternativ behandling har angivelig mye bedre resultater, men for MEG hjalp “vanlig behandling”. Jeg gir blanke f at du har hørt om noen som har fått hjelp av noe som har mottatt kritikk, når du ikke kan vise til noe annet enn ett tall uten å vise til kilder.
Tankefeltterapi hevder at ALLE som prøver blir helt friske, men dette er ikke underbygget med en eneste undersøkelse. Homeopati hevder at alle blir hjulpet, men det er jo bare placebo hele greia.
Du kan faktisk ikke bare slenge ut påstander uten å begrunne dem. Det er helt greit at du ikke har tro på medisiner, men du kan ikke “diskutere” medisiners evne til å påvirke / ikke påvirke biokjemien uten å ha noe som støtter argumentet ditt.
Vi må vel alle være enige i at ingen metodikk fungerer for alle. Det som fungerer for noen, fungerer ikke nødvendigvis for andre, og motsatt. Dersom alternative retninger som tankefeltterapi og homøopati påberoper seg å kunne hjelpe alle, så er jo ikke disse retningene i så måte noe bedre enn psykiatrien selv.
Men det er en viktig forskjell. Psykiatrien tvinger sine metoder med makt på mennesker – det gjør ikke de alternative retningene.
Kan vi ikke være enige om at ingen metoder fungerer for alle mennesker? Og at vi ikke må tvinge noen metoder på noen mennesker? For det finnes faktisk alltid flere veier til det samme målet.
Marianne: Jeg undrer lidt, hvad i min kommentar egentligt har “tændt” dig “af”? Hvorfor denne tone? Jeg må indrømme, at jeg er meget lidt glad for at diskutere på et sådant niveau, men jeg vil dog lige angive nogle kilder (hm, troede, det var til at google).
1. “Moral treatment” har, i modsætning til psykiatrien, intet, absolut intet, at gøre med at lære folk, at være underdanig. Du kan læse om det, på dansk, her, downloade en lidt mere detaileret artikel om det, også på dansk, her (scroll ned på siden: “Artikel om ‘Moral Treatment’ – et lyspunkt i Psykiatriens historie…”, og ellers finde en hel del om det i Robert Whitaker’s fortrinlige bog Mad In America, på amerikansk.
2. Dokumentation angående nyere alternativer: Loren Mosher/Soteria: her. Du kan også google “Vestlaplandsmodellen” eller “Diabasis, John Weir Perry” f.eks. Imidlertid er Soteria, som et flerårigt NIMH-projekt, nok det bedst dokumenterede af projekterne, medmindre du forstår finsk…
Endvidere kan jeg anbefale ISPS United States Chapter’s hjemmeside, <a href="http://www.iraresoul.comDaniel Mackler’s hjemmeside (og hans film Take These Broken Wings, som nævnt) og selvfølgeligt Robert Whitaker’s ovennævnte bog.
3. Hvis jeg “forkaster” tredjedelsmodellen, sker det bestemt ikke for at tage håbet fra folk – som psykiatrien gør det – men tværtimod fordi jeg mener, den undervurderer recoverychancerne. (Har du overhovedet læst min kommentar??) I hvert fald undervurderer den recoverychancerne for de mennesker, der har valgt medicinsk behandling fra.
Hvis du er interesseret i dyberegående kritik af den biologiske model, anbefaler jeg Mary Boyle’s Schizophrenia: A Scientific Delusion?, anmeldelse her.
Iøvrigt, siden Jan Olaf nu lige kom med en så fin kommentar, er jeg ret ligeglad med, om noget er klinisk double blind testet og dokumenteret eller whatever, så længe det virker for folk. Jeg mener ikke, nogen har ret til at påtvinge andre en bestemt behandling, slet ikke, når også denne bestemte behandling mangler dokumentation for sin effektivitet (!), og så længe der mangler enhver videnskabeligt holdbar evidens for, at problemet overhovedet er af medicinsk, biologisk natur.
I maiutgaven av Psykologoforeningens tidsskrift er det artikler av Olav Nyttingnes og Marit Borg.
Takk for informasjon. Hva er overskriftene på artiklene? Og kan du oppsummere kort hva artikelen går ut på? Det skal være spesielt interessant dersom jeg bruker penger på å kjøpe noe fra Psykologforeningen – som støtter det tvangspsykiatriske regimet. Men takk for informasjonen. Det finnes såklart psykologer som forstår mer enn andre.
Jan Olaf: Marit Borg: “Bedringsprosesser slik de leves i hverdagslivet: Brukererfaringer ved alvorlige psykiske lidelser” http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=79458&a=2 (abstract)
Olav Nyttingnes: “Lær av de som blir friskest av psykose”.
Odd Volden har debattinnlegg om samme tema pluss profesjonelles roller. Og A. G. Klunderrud intervjues.
Takk for info, Sigrun. Kanskje må jeg kjøpe det tidskriftet etterhvert likevel. Dialog mellom de forskjellige miljøene og menneskesynene kan være noe å satse på, dersom vi skal komme videre, og få dem til å forstå mer. Fint at de har fått med innspill fra Odd Volden og A. G. Klunderud, som ikke selv er psykologer, i tidsskriftet sitt.
Jan Olaf. Du har ikke skjønt hva jeg sa. Når jeg fikk beskjed om at “du kommer til å bli syk resten av ditt liv” = “vi kan ikke hjelpe deg til å bli frisk” så er det det MOTSATTE av “Alle som er her i tradisjonell psykiatri blir friske”.
Det virker på meg som at dere av og til generaliserer ekstremt over det dere kaller “det tvangspsykiatriske regime”! Det må for søttan være mitt valg å gå til en offentlig tjeneste, og det skal du bare drite i å legge deg opp i. Jeg legger meg ikke opp i at du velger noe annet, og du kan holde deg for god til å generalisere meg inn i en boks du ikke vet noe om. Det kan tenkes at det er en grunn til at alternative greier ikke er statstøttet, i motsetning til “det tvangspsyikatriske regime”.
Marianne, beklager hvis jeg gir inntrykk av at jeg generaliserer. For det er ikke min hensikt. Jeg mener at folk skal få lov til å velge vanlig psykiatri og deres medisiner hvis de vil det. Faktisk blir jeg glad hver gang jeg hører om noen som har nytte av psykiatriens medisiner, selv om jeg for min egen del bare ble påført problemer av slikt.
For øvrig: Hva tror du er grunnen til at alternative retninger ikke er statsstøttet, mens psykiatrien er det? Tror du ikke at det har noe å gjøre med at psykiatrien har fått muligheten til å prøve ut sine metoder på mange flere mennesker? Hvorfor skal ikke de alternative retningene også få den muligheten? Hvorfor skal ikke også vi andre som har fått vår livskvalitet redusert som følge av psykiatrien, få et offentlig støttet alternativt tilbud?
Og for å gjenta det: Jeg blir glad når jeg hører om noen som har hatt nytte av psykiatriens medisiner. Og jeg legger meg ikke oppi hva andre velger. Faktisk er det viktig for meg at absolutt alle skal ha frihet til å velge – også til å velge psykiatriens medisiner. Det var godt å lese at du hadde hatt nytte av psykiatriens medisiner. Takk for at du skrev det.
Jan Olaf: Lad os se det i øjnene: psykiatrien har godt nok haft mulighed til at afprøve sine metoder på en del flere mennesker, end nogen af de alternative tilgange. Imidlertid har det ikke betydet, at psykiatrien har haft bedre resultater med sine metoder, end alternativerne. Tværtimod.
At der ikke tilbydes alternativer, har primært to årsager: penge og social kontrol. Der er ingen penge i alternativerne, og de har et meget ringe potentiale til at kunne udøve social kontrol.
Marianne: Hvis du er interesseret i kilder, må du besøge min blog. Jeg har tre gange forgæves forsøgt, at poste et svar til dig her. Nu har jeg postet det på min egen blog.
Marian: Beklager så mye, men av en eller annen grunn havnet dine kommentarer i spamkøen.
Sigrun
Sigrun: Helt ok. Den har både udformning som en liste og mange links. Den slags havner gerne i spam. Jeg kunne bare ikke gøre det anderledes, især det med links’ene.
Spørsmål til partene i denne diskusjonen: Uansett hvordan man trekker skillet mellom “tradisjonell” og “alternativ” behandling, så må det vel være slik at begge deler hjelper nettopp i den grad man her treffer på modne og empatiske mennesker, og ikke på grunn av teorien de bekjenner seg til? Er det ikke bedre å trekke et annet skille i stedet, nemlig mellom på den ene siden hjelpere som vil være med på å rulle opp forhistorien til lidelsen og tar ubestikkelig parti for det sårede barnet inni oss, og på den andre siden “hjelpere” som gjør seg til oppdragere, som med “positiv tenkning” og normalisering setter alt inn på å skåne fortidens autoriteter og foreldre? Jeg er veldig interessert i deres erfaringer med dette.
Jørgen Lund: Enig med dig – i et vist omfang. Man kunne godt sige, at jeg selv har fået god hjælp af “traditionel” behandling (psykolog, oven i købet med CBT som speciale
), der har taget i størst tænkelig udstrækning parti for det sårede barn inde i mig. Størst tænkelig udstrækning i en “traditionel” ramme.
“Traditionel” behandling adskiller sig i mine øjne i et væsentligt punkt fra “alternative” tilgange, i det at den som oftest er fanget i den begrænsning det betyder at sætte lighedstegn mellem væren og egoet. Det må uvægerligt føre til en sygeliggøren af det enkelte individ, uanset om sociale faktorer anerkendes som problemets årsag, eller om det, hard core, påstås, at problemet skyldes individets biologi. En ubetinget, eller ubestikkelig, partitagen for det sårede barn inde i os ville udelukke sygeliggøren. Og selv om der også findes “alternative” tilgange, der, om end i mindre omfang så dog, sygeliggør (Stanislav Grof f.eks.kunne heller ikke helt frigøre sig fra ego-kulturens tænkning), så ser jeg dette problem primært i forbindelse med “traditionelle” tilgange.
Og på et rent praktisk niveau er det jo desværre sådan, at hjælpere, der prøver at tage parti for det sårede barn, risikerer sanktioner helt hen til en fyringsseddel fra systemets, fra “traditionens”, side. Loren Mosher er her et godt eksempel, selv om han ikke blev fyret, men “kun” frosset ud.
Psykiatrikritiken bliver gerne anklaget for at være den, der trækker skillelinien, gør psykiatrien til “fjende”. I enkelte tilfælde er det sikkert rigtigt (kan man fortænke folk, at de reagerer med bitterhed på at blive retraumatiseret?), men overordnet er det altså psykiatrien selv, der trækker fronterne op og gør alt i dens magt stående, for at holde “alternativer” nede og på afstand.
Marian, jeg har nå vært inne på bloggen din, og jeg synes ikke det er OK at du tar deg den frihet å skrive følgende i ett svar på det jeg sier:
“Det er den slags, der nogle gange kan få mig til at overveje, at forlade blogland. Ligesom jeg overvejede det i går. Det kan vel næppe være livets mening, at være boksebold for andres Stockholm-syndrom-aggressioner? ”
Jeg synes nemlig ikke at jeg har Stockhom-syndrom i forhold til tradisjonell psykiatri, og jeg synes det er leit at du ikke forstår forskjellen på person og sak. Jeg misliker ikke DEG som person, men dine MENINGER. Hvis du føler at du må slutte i blogosfæren fordi du er punchingball, må du seriøst bli litt mer hardhudet – dette er ikke en syforening der alle er enige, dette er internett. Jeg får slengt dritt ofte, men det handler om det jeg mener, ikke om meg som person.
Marianne: Overgreb på andre (om de nu er af verbal eller anden natur spiller ingen rolle) er enten resultat af, at man selv er overgrebsoffer, ikke har bearbejdet sit trauma, og derfor giver det ubevidst videre til sin næste, eller også er bevidst ondskab årsag til dem (hvilket er meget sjældent, da bevidsthed som regel udelukker ondskab).
Som du måske har bemærket, har jeg afvist din kommentar på min blog. Fordi jeg synes, der findes nok med misbrug/overgreb ude i samfundet (internettet inkluderet) i forvejen. Vi trænger ikke mere af det. Det er min blog, og jeg tager mig den frihed, at frasortere dysfunktionalitet i kommentarerne. Ligesom jeg generelt tager mig den frihed, at gøre opmærksom på dysfunktionalitet, og, i givet fald, at vælge den fra i mit liv. Jeg har intet imod en konstruktiv diskussion, der respekterer den anden. At kaste med mudder er per se ikke sagligt, og fører sjældent nogen vegne mht. en konstruktiv dialog. – Mens det er “dreadfully effective”, som Derrick Jensen så rigtigt siger, når det kommer til at gøre modparten tavs. Men at gøre modparten tavs kan vel næppe betegnes som konstruktivt, eller?
Marian: Hvorfor avviser du kommentaren til Marianne på bloggen din? Verden kommer ikke videre dersom vi sensurerer hverandre. Vi må prøve å forstå hverandre, stille spørsmål til hverandre omkring det andre uttaler. Ikke sensurere hverandre.
Jan Olaf: Helt enig med dig. Men jeg kan ved min bedste vilje ikke finde noget forsøg på at forstå i den afviste kommentar. Til gengæld finder jeg en kategorisk afvisning af den andres (i dette tilfælde: min) virkelighedsoplevelse som værd at blive lyttet til og spurgt nærmere ind til. Ganske i stil med, hvordan psykiatrien håndterer fra sin egen afvigende virkelighedsoplevelser. Det er i mine øjne en klar udmelding om, at dialog ikke ønskes. Og jeg kan altså ikke se nogen vits i, at offentliggøre en kommentar, der kun giver udtryk for et “Jeg gider ikke høre på dig”.
Hvis ikke forsøk på dialog med motparten fungerer, hva skal vi da forsøke?
Det psykiatrien gjorde mot meg var så grovt at ingen aner det.
“Giv slip på, hvad du ikke kan ændre”, som det hedder i den østlige filosofi. Man kan ikke tvinge nogen til dialog, hvis vedkommende ikke er villig til at lytte. Men man kan prøve at finde dem, der er villige.
Hvor finnes dem som er villige til dialog – samtidig som man er tilhenger av tvang?
Er ikke dialog og tvang det motsatte av hverandre? Hvordan er det mulig å være for dialog og samtidig for tvang?
Det er dilemmaet. At tvang og dialog er modsætninger, udelukker hinanden. De, der er villige til dialog, er som regel folk, der har fået øjnene op for at tvang ikke bidrager til noget konstruktivt (og jeg mener for ingen af de involverede), og derfor leder efter noget andet. Alle andre er sådan set udenfor rækkevidde for dialog.
Marian, jeg kan godt være slem og begynne med personangrep, sånn som du gjør, men det holder jeg meg for god til. At du velger å ignorere at jeg mener noe annet enn deg, og at jeg blir provosert over at du slenger dritt om meg når jeg mener andre ting enn deg, det er ditt problem, ikke mitt. At du velger så sensurere meg når jeg er “dysfunksjonell” er helt opp til deg, men forvent ikke at jeg slipper din mening inn. At du ikke skjønner at jeg oppfatter deg som litt kørka når du sensurerer andre meninger enn din egen, og at jeg ikke kommer til å få ett mer positivt inntrykk av din sak enn du greier å presentere selv, det er synd for deg. At du tillegger meg en mengde meninger jeg ikke har er dumt, og bidrar ikke til diskusjonen. (For eksempel: “De, der er villige til dialog, er som regel folk, der har fået øjnene op for at tvang ikke bidrager til noget konstruktivt” – her sier du mer eller mindre at jeg liker tvang, og det har jeg aldri sagt.)
Jeg har forsøkt å lytte til meningene dine, men når du ikke kan henvise til en eneste undersøkelse som faktisk har beviselige og etterprøvelige resultater, da er det ikke jeg som er trangsynt, dysfunksjonell, stockholms-syndrom-aggresiv, ikke åpen for dialog etc. Da er det du som må gi meg noe annet eller forsøke å høre på meg.
Marianne: Prøv at se på f.eks. Soteria. Eller google “longterm follow-up studies schizophrenia”. Det du vil finde, er en masse efterprøvelige, beviselige resultater, der underbygger, hvad jeg siger. Hvis det ikke er nok, så er intet.
Bortset fra det, har jeg meget lidt lyst til igen og igen at skulle “forsvare” min og utallige andres – Joanne Greenberg og Cathy Penney inkluderet – erfaring. Læs: jeg er ligeglad, om mainstreamen synes, vores erfaringer er “anekdoter”, mens mainstreamen selv ikke magter, at frembringe efterprøvelige, beviselige resultater, der underbygger dens påstande.
Jeg har ikke sagt, at du skulle være fortaler for tvang. Det er noget, du selv læser ind i min kommentar. Det var Jan Olaf, der spurgte specifikt mht. tvang, og jeg svarede ham specifikt mht. tvang.
Jeg ved ikke, hvordan i al verden jeg skal diskutere f.eks. Daniel Mackler’s erfaringer og holdninger med nogen, der åbenbart dårligt har orket, at læse så meget som én enkel sætning på hans hjemmeside. Jeg ved heller ikke, hvordan jeg skal diskutere “alternativer” med nogen, der smider f.eks. psykoterapi og håndspålæggelse i en og samme kategori. Man kan meget hurtigt affeje noget man ikke ved hvad er på den måde, som du har gjort. Men det giver altså ligesom ikke grundlag for yderligere dialog. Hvorfor sætter du dig ikke ind i nogle af de kilder, jeg har angivet, og kommer med diskuterbare kritikpunkter?
Det her er selvfølgeligt noget, jeg kunne have skrevet som svar til din kommentar på min blog. Jeg orkede bare ikke, at gå ind i en diskussion, hvor hovedargumenterne er af “du er jo dum”-slagsen.
Marian og Marianne– jeg tror at dere i virkeligheten er helt enige,jeg. Begge mener at det ligger psykologiske årsaker bak problemene, og at medisinene ikke har noen legende virkning. Medininene fungerer som bedøvelse. Men for å bruke et bilde: Bedøvelse trenges under operasjoner for å komme ned til skadene slik at det kan gjøres noe med dem. Det å bruke bedøvende medisiner ellers,kan det stilles spørsmål ved.
Inger, problemet er at psykiatriske medisiner for mange av oss ikke er bedøvelse – for de kan forsterke de opprinnelige problemene, og de kan ikke minst introdusere tilleggsproblemer som er betydelig verre enn de opprinnelige problemene – og de kan gjøre det motsatte av det du skriver – de kan nemlig hindre at man kommer ned til skadene. For mange av oss – ikke for alle – men for mange nok av oss. Og – psykiatriens ansatte ser ikke dette. Og hvordan skulle de kunne se dette, det handler jo om vårt indre, våre tanker, følelser, minner, osv. Da må de tro på det vi sier om oss selv – men det gjør de ikke – noen gjør det – men min erfaring er at de fleste ikke tror på oss. De har løsningene, de har svarene. Våre ord er nærmest null verdt.
Jeg forholdt meg til det Marianne skriver, og til begrunnelser jeg har hørt før. Men du har selvsagt rett i at det er viktig å lytte nøye til det brukerne sier. “Det er den som har skoene på, som vet hvor de trykker”. Når det gjelder deg, så slutter jeg aldri å forundre meg over at du i det hele tatt har en diagnose. Jeg har i hvert fall aldri funnet noe ulogisk i argumentene dine, og du viser også positive holdninger til alt annet enn behandlingen på sykehuset.
Inger: Hvorfor er det en modsigelse at have en diagnose og at kunne tænke/udtale sig logisk, respektive forholde sig positivt til livet?
Min onkel ble diagnosert schizofren for 20 år siden, han fungerer ikke som selvstendig menneske uten medisiner hver dag.
Med medisiner har han blitt såpass bra at han klarer å jobbe og har spart penger til egen leilighet. Hver gang de forsøker å trappe ned sklir han rett inn i psykosen, så for noen funger tydeligvis medisiner veldig bra!
Jeg synes bare det er så ufattelig at en person som J.O.E. som har så fullstendig jordnær realitetssans, kan utsettes for tvangsinnleggelse og hard tvangsmedisinering. Slike mennesker må da ha alle forutsetninger for selv å vurdere hva som er bra for dem.
Inger: Jeg kan godt se det fra din side. Men, tro mig, jeg kender mange, der har været udsat for diverse tvangstiltag, hvis realitetssans ikke fejler det mindste. Faktisk så er de fleste af dem jeg kender, der er blevet psykiatrisk stemplet og har været udsat for tvangstiltag, betydeligt mere i kontakt med realiteten, end folk i gennemsnit. Problemet er ikke så meget realitetssansen, som det er en mangel på ord at sætte på realiteten.
Eksempel: En kvinde siger, hun tror at hun er telefonen, “eller i hvert fald et medium”. Ude af kontakt med realiteten? “Psykotisk”? Når man ved, at kvinden hele sit liv, fra dag 1 af, har fået foreskrevet af andre, hvad hun skulle tænke og føle, mens hendes egne tanker og følelser er blevet hende nægtet, så bliver hendes udtalelse pludseligt meget logisk sammenhængende og forståeligt. Selvfølgeligt er hun et medium, telefon eller andet, igennem hvilket disse andre kommer til orde. Mens hun selv altså er degraderet til at være de andres “talerør” = telefon/medium.
Kvinden selv kunne bare ikke sige det på andet end symbolsk vis, dels fordi omgivelserne konsekvent har benægtet, at det i realiteten skulle forholde sig sådan, og dels fordi det var for smertefuldt for hende selv.
Under stregen var det netop hende, som af alle andre blev betragtet som værende “psykotisk”, ude af kontakt med realiteten, der var allermest i kontakt med den.
Inger: Det er faktisk ikke det jeg sier. Jeg sier at medisiner ikke er løsningen, men en hjelp på veien.
Marian: Du legger ord i munnen på meg, og det er fortsatt ikke OK.
Jeg legger ikke psykoterapi og håndspåleggelse i samme kategori, det er noe du har funnet på selv.
Jeg har forsøkt å lese mye av det du henviser til, men størsteparten er veldig ymse. Og nei, jeg kommer ikke til å betale 30$ for å se en film jeg ikke finner noe informasjon om, bortsett fra “denne er kjempebra, se den, lizzm”.
Høytaler: Vi er enige. Det er mange det fungerer bra for, sånn som meg og onkelen din. Det er det jeg prøver å si, men enkelte har dårlig erfaring. (Og det virker som at enkelte tenker at “jeg har dårlig erfaring = dette fungerer ikke for noen”)
Debatten om bruk av psykofarmaka bør dreie seg om bruken er frivillig, etter å ha blitt informert om virkninger og bivirkninger, versus tvangsmedisinering, press og trusler.
Marianne: Ved de “enkelte”, du hentyder til i din kommentar, drejer det sig om gennemsnitligt 60% af dem, der på et eller andet tidspunkt tager neuroleptika. – Nogle studier kommer frem til et endda højere procenttal (omkring 80%). – Enkelte???
Når du begynder at tale om udokumenterede “alternativer”, efter jeg har nærvnt Soteria, Vestlaplandsmodellen, Moral Treatment og lign., må jeg gå ud fra, at du ikke kan (eller måske ikke gider?) skelne mellem håndspålæggelse (som er udokumenteret) og “alternativer” som de ovennævnte, der er veldokumenterede mht. deres virkning.
Ingen siger, at du skal give 30 diollars for en film, du ikke gider at se. Det var et forslag – ikke bare til dig, men til enhver, der måtte være interesseret i en anderledes indfaldsvinkel på kriser. Desuden er der anmeldelser på nettet (bl.a. på min blog), der er så udførlige, som anmeldelser nu kan være, og derudover ligger der flere klip fra filmen på YouTube, hvis man vil danne sig et indtryk. En anden side af sagen er, at man nemt kan finde frem til både Joanne Greenberg, Cathy Penney og de interviewede fagpersoner, inklusive altså Daniel Mackler, og ISPS-US, ved at google navnene, og også ad den vej se, hvad filmen drejer sig om.
Iøvrigt er jeg enig med Sigrun: det afgørende spørgsmål er, hvorvidt det er holdbart, at mennesker tvinges til at tage neuroleptika – bl.a. ved at “alternativer” ikke gøres tilgængelige på lige vilkår som “medicinen”. Manglende “alternative” tilbud er jo også en form for tvang. Ligesom mangelfuldt respektive tilbageholdt information om især bivirkninger/skader, forårsaget af langtidsmedicinering, og, som Sigrun nævner, pres og trusler – f.eks. om at man uundgåeligt vil blive “psykotisk” igen, lige så man prøver at klare sig uden “medicin” – er tvang.
Imidlertid kommer vi i denne diskussion ikke helt uden om, at se på de videnskabelige fakta angående effektiviteten af forskellige tilgange til kriser. Og da står den rent medicinske tilgang altså ikke specielt stærkt, sammenlignet med “alternativerne”. Men det er selvfølgeligt ikke det, de mainstream-orienterede “eksperter” fortæller folk. Og hvis man er overbevist om, at kun deres ord gælder, så mener jeg, at det er ens egen sag, men det giver én altså ikke ret til at fare i hovedet på alle og enhver, der både på grundlag af egen erfaring og på grundlag af videnskabelige fakta vover at sætte spørgsmålstegn ved mainstreamens budskaber – og specielt altså ved tvangsmedicinering.
Tvang starter ikke først i det øjeblik, man bliver bæltefikseret og tvangsmedicineret. Den starter for de flestes vedkommende i dag i det øjeblik, de møder psykiatrien.
Enig, Sigrun.
Min erfaring er at informasjonen som blir gitt er tendensiøs, utilstrekkelig og til og med feilaktig (Eks.: Litium blir sagt å korrigere for en mangelsykdom, som insulin for diabetikere. Men Litium finnes ikke i målbare mengder i ikke-medisinerte menneskers blod). Det informeres heller ikke om at det kan bli vanskelig å slutte dersom en først har begynt – og det tilbys ikke nedtrappingshjelp.
Press blir blant annet utøvd ved at en blir ansett som behandlingsvegrer dersom en ikke tar medisin, og ved at det får konsekvenser for graden av og kvaliteten på den hjelp og støtte en får.
Press blir også utøvd ved at medisinering blir presentert som en livslang nødvendighet.
Mange, inkludert meg, har hatt nytte av å være frivillig medisinert i en periode, som en kjemisk krykke, og for mange har nedtrapping og seponering også gått greit (for meg har det skapt problemer – men så har jeg ikke hatt hjelp og støtte i nedtrappingen, heller).
For dem som har vært medisinerte i en årrekke, vil det neppe være noen vei tilbake til et helt medisinfritt liv. En del skader er irreversible, og trykket av såre, ubearbeidete følelser vil bli for stort. Jeg har levd et par år i et bokollektiv med slike mennesker, og fra å være livredd dem (alle hadde svært avvikende atferd og utseende) fikk jeg dyp respekt for hvordan de hegnet om sin innerste verdighet og sine dypeste personlighetstrekk til tross for at det meste var tatt fra dem. Jeg følte sinne og sorg på deres vegne, men det ville ha vært et overgrep og respektløst å oppfordre dem til å kjempe for å bli medisinfrie
Synes du skriver så klokt, Titta!
Vanskelig tema dette. Og sårt og vondt, for mange.
Selv opplevde jeg da jeg var innlagt at tilbud om medisiner var det svaret jeg fikk når jeg viste min fortvilelse. Jeg opplevde ikke at det fantes noe alternativ. Og det er klart; for behandlerne der var det kanskje det som stod som det beste de kunne tilby meg, de var kanskje ikke vant til å tenke at det fantes alternativer som kunne vært like bra, eller bedre. Og man vil jo gjerne ordne opp, komme med konkrete løsninger. Behandle. Det er jo liksom det de er der for. De respekterte riktignok valget mitt om ikke å ta medisiner, men presiserte samtidig at “nittini prosent av pasientene her bruker medisiner…”. Og fortsatte å komme med dette tilbudet til meg. Det fikk meg til å føle meg veldig aleine. Kanskje hadde jeg ikke hengt meg opp i dette medisinpresset, dersom jeg samtidig hadde opplevd at de ville stå i fortvilelsen sammen med meg. Jeg opplevde det ikke helt sånn dessverre, eller ihvertfall ikke i tilstrekkelig grad. Jeg skulle så ønske at de som jobba der kunne bevisstgjøres mer på viktigheten av å holde ut fortvilelse og ubehagelige følelser, både hos den de skal hjelpe og også hos seg selv – det henger jo nøye sammen noen ganger. Jeg skjønner at man gjerne vil dempe eller ta bort smerten hos den andre, og noen ganger er det kanskje nødvendig? Men det er utrolig hvor mye det kan lindre bare å få lov å være fortvila, å vise det til en som er der og oppleve at vedkommende ikke går sin vei. Det er nesten magisk hvor lettende det kan være. For meg ihvertfall. Jeg fikk vel noe av dette, men hadde ønsket meg og trengt så mye mer…
Carla: Beklager at det gikk noe tid før kommentaren din ble publisert. Første gang noen kommenterer, må kommentaren godkjennes. Senere trengs ikke det.
Sigrun
Enig, Carla, i det du skriver om hvor ‘magisk lettende’ det kan være å få lov til å være fortvilet, og at noen orker å være der, uten å bryte inn. De gangene jeg har opplevd det, har vært av stor verdi for at jeg har utholdt – alt det andre.
Men til og med utillatte utbrudd kan virke:
En medpasient (1995) – som kom ut i fellesskapet igjen fra beltesengen, ganske tungt medisinert etter å ha hatt en voldsom, ’skrik og skrål og og klor og spark’-utladning fordi hun ble totalt oversett da hun ba pent om oppmerksomhet – snøvlet frem, etter å ha hørt på noen av oss andre som pratet om depresjonserfaringer:
“Depreschjon er støknete tårer” . Og hun smilte faktisk. For til tross for konsekvensene, så hadde hun fått lempet ut noen av sine størknede tårer, og trykket og smerten hadde letnet, litt…
Carla: “Jeg skulle så ønske at de som jobba der kunne bevisstgjøres mer på viktigheten av å holde ut fortvilelse og ubehagelige følelser, både hos den de skal hjelpe og også hos seg selv – det henger jo nøye sammen noen ganger.”
Det hænger altid sammen i mellemmenneskelige relationer. Vi spejler os i “den anden”, og hvis vi ser noget i ham/hende, som vi ikke vil/kan kendes ved ved os selv (fordi det gør for ondt), ja, så griber vi til den forsvarsmekanisme, der gør den anden til vores fjende, der skal bekæmpes – eller behandles.
På psykområdet bekæmpes/behandles der måske mere aggressivt, end nogen andre steder hen. Fordi intet holder et mere klart spejl op foran os, end mennesker i krise, mennesker, der giver i så umisforståelig form udtryk for det essentielt menneskelige, at det simpelthen ikke kan ignoreres. Det kræver en enorm selv-/bevidsthed, at kunne lade være med at gå i forsvarspositionen og tillade ekstrem menneskelighed at komme frit til udtryk. Det kræver, at man kender sin egen menneskelighed, sit eget sande selv, og ikke er bange for det.
Det er vist ingen tilfældighed, at det ofte er mennesker, der selv har oplevet eksistentielle kriser, der er i stand til at give slip på kontrollen, bekæmpelsen, behandlingen, og der er i stand til bare at være nærværende vidner, i stedet for distancerede behandlere.
Men siden området desværre overordnet er præget af muligheden, og ofte faktisk endda af nødvendigheden, til at udagere angsten for ens egen menneskelighed, projicere den i “de psykisk syge”, og bekæmpe/behandle dem, så tiltrækker det som regel dem, der er allermest angste og ubevidste.
“Depresjon er størknede tårer”… det var fint sagt. Og sant.
Marian: Jeg trur du har rett i din beskrivelse. Samtidig mener jeg at det kan ligge mye god vilje bak det å ville ta bort et annet menneskes smerte. Det er ikke alltid opplagt at det kan være like riktig å støtte den andre i å stå i sin fortvilelse. Jeg kjenner dilemmaet igjen fra da jeg jobbet på sykehjem: Jeg ønsket så inderlig å ta vekk forvirringen, de fysiske smertene og angsten for døden som de gamle ble konfrontert med. Jeg ville at de skulle ha det bra. Det tok meg lang tid og mye tenking å forstå at det fantes smerte som jeg ikke kunne gjøre noe konkret for å fjerne, og at det de mange ganger trengte aller mest var noen som kunne være sammen med dem i dette, noen som kunne stå ved siden av dem og møte realitetene. Ekte menneskelig kontakt, rett og slett. Og selvfølgelig omsorg og varme. Erfaringen med å selv å befinne seg i pasientrollen hjalp meg godt på vei med denne tenkningen. Men det er ikke alltid denne tenkningen passer like godt inn i dagens helsevesen. Så jeg mener vi trenger diskusjon rundt dette, og at det legges til rette for at helsepersonell reflekterer rundt disse tingene. Jeg trur det handler ganske mye om bevisstgjøring. Uten bevisstgjøring trur jeg også det som du beskriver vil fortsette å utspille seg. Men jeg trur det er mulig å få til en forandring.
Carla: Jeg ved nogen gange ikke, hvad jeg skal tro. Fortsette kan det sådan set ikke. I hvert fald ikke i al evighed, som mange synes at tro/håbe. This too shall pass. Men om det er muligt, at skabe forandring før det er for sent?…
Godt eksempel du beskriver. Døden er de fleste vist lige så bange for, som “galskaben”. Og vælger at fortrænge eller endda fornægte, i stedet for at acceptere. Uden at erkende, at det næsten må resultere i det modsatte af at være en hjælp for det døende menneske. Fordi det jo bare bekræfter, at døden er noget at være bange for. Ligesom vor tids psykiatri formidler, at “galskab” er noget, at være bange (rædselsslagen) for. Nogen sagde en gang, at den psykiatriske “behandling” folk får i dag nærmest gør dem bange for sig selv.
Ja, men jeg mener som sagt at også det genuine ønske om å fjerne den andres smerte (evt. at den andre skal slippe å dø) kan være en del av det. Kall det altruisme eller hva du vil. Det kompliserer bildet, men det gir meg også håp.
Jeg tror også at bevisstgjøring, og dermed forandring er mulig. Det krever tålmodighet og tro på den gode viljen til de som arbeider i omsorgsyrkene. Min erfaring er at maktarrogansen øker med graden av akademisk utdannelse, men også de fleste av disse tror jeg vil det gode. Og blir de først engasjert på det vi mener er riktig spor, da vil endringene komme, i økende fart. Men det må starte hos oss selv og våre nærmeste. Og så videre til pleiepersonale av alle kategorier. De er et mektig mellomledd opp til toppen, og vil ikke kunne viftes vekk dersom de blir overbevist om at den hjelpen de blir satt til å utøve ikke er god hjelp.
Men da må vi ikke stille urimelige krav om raske holdningsendringer, eller tolke enhver motstand som overgrep.
Død og galskap er en del av livet, ja Men galskap og for tidlig død rammer ikke alle, og det er grunn til å frykte begge deler, og å gjøre det vi kan for å unngå det, og gi den hjelp, støtte og lindring som er mulig. Men frykten bør ikke føre til overgrep og feilaktige lindringsgrep. Det er det vi må arbeide med. Og aldri gi opp håpet.
Kan godt forstå, hvis folk synes, det er lidt for pessimistisk, men jeg tror ikke at systemet kan forbedres. Lige så lidt som jeg tror, det psykiatriske system kan forandres uden et radikalt paradigmeskift i (verdens)samfundet som helhed. Psykiatrien eksisterer jo ikke løsgjort fra samfundet, men faktisk mere som et “symptom”på bevidsthedstilstanden generelt i samfundet. Og når jeg ser mig omkring, ligemeget hvor, så ser jeg godt nok, at enkelte er ved at vågne op. Men den overordnede trend ser for mig ud til at gå i retning af tiltagende ubevidsthed. Afspejlet i bl.a. at flere og flere aktivt opsøger psykiatrisk hjælp = et psykiatrisk stempel at bygge en identitet (et falsk selv) op omkring, og piller, der egentligt ikke gør så meget andet, end at bedøve den lidelse, der ellers, gennemlevet og bearbejdet, kunne føre til en øget selv-/bevidsthed.
En anden ting er, at jeg ikke er helt enig i, at døden – tidligt eller ej – og galskab kun skal frygtes. Døden er en del af livet. Ikke dets modsats. Og hvis nogen dør “for tidligt”, så skyldes det jo som oftest omstændigheder i vedkommendes miljø, ganske ligesom galskab skyldes disse. Dermed er både “for tidligt” død og galskab noget, samfundet kunne lære noget af.
Vi prøver desperat at opnå guddommelighed, men vi gør det forkert, fordi vi lever med den vrangforestilling, at naturen (også den menneskelige, hvor død og lidelse indgår som en del af livet) er livets fjende. Naturen er livet. Vi slås mod livet. Og det skaber en meget mere destruktiv kvalitet af lidelse, end naturen selv nogensinde kunne skabe.
Selv frygter jeg hverken døden eller galskaben som jeg frygter det, vores civilisation kalder for “normalitet”.
Marian, du skriver at psykiatrien ikke eksisterer løsgjort fra samfunnet, men faktisk mer som et “symptom”på bevissthetstilstanden generelt i samfunnet – men at når du ser deg omkring, så ser du at enkelte er i ferd med å våkne opp. Kan du skrive litt mer om hva det er du ser som viser at enkelte er i ferd med å våkne opp? Og hvor utbredt er denne “oppvåkningen”?
Marian: Jeg mener heller ikke en k u n skal frykte verken død eller galskap, og jeg er veldig enig med deg i at begge deler, når de inntreffer, kan være, og burde ha vært, kilde til nyttig kunnskap som kan brukes til å gjøre tjenlige endringer både individuelt og strukturelt.
Jeg syns også at vår sivilisasjons normalitet er på villspor i forhold til verdier og prioriteringer som er nødvendige for at vi skal overleve som art, og for at kloden vår skal bli levelig for organisk liv inn i evigheten. Men jeg har sluttet å tro at vi nærmest befinner oss i apokalypsen, nå.
For at mitt forsvar mot defaitisme og katastrofeangst ikke skal briste under trykket fra det jeg opplever (jeg påstår ikke at jeg har rett!) som ditt svartsyn og dine krav om at dersom ikke alle snart forstår hvor galt alt bærer hen, så kommer katastrofen, setter jeg med denne kommentaren punktum for min deltakelse i diskusjonen her
Jan Olaf: Jeg ser en del ske rundt omkring, f.eks. ting som etableringen af Freedom Center, Icarus Project, etc., hvor folk prøver at gå andre veje, end de gængse. Ikke bare med hensyn til psykiatrien, men altså også mht. politik, socialpolitik, filosofi, spiritualitet, etc. Der kan man godt spore en noget større bevidsthed om hvordan alting hænger uløseligt sammen i denne verden, og en ting ikke kan ændres uden at det hele ændres.
Til gengæld ser jeg også en hel del mennesker, der søger efter alternativer, ligemeget på hvilket område, og der så falder for hvad jeg vil kalde pseudo-alternativer. Og et godt eksempel er her filmen HOME, eller også Al Gore’s An Inconvenient Truth, der sikkert begge er gode som en begyndelse, som Derrick Jensen siger, men altså slet ikke går til bunds i problematiken, og derfor kommer med konklusioner, der ikke holder. Efter min mening. Teknologi har altid været synonym for menneskets kamp mod naturen. Den vil ikke kunne bringe os nærmere naturen igen. Psykiatrien har altid været synonym for foragten for og kampen mod den menneskelige natur, og den vil ikke kunne bringe os nærmere os selv igen. (Og hvis nogen nu forarget spørger, om jeg vil ha’ menneskeheden tilbage til stenalderen: ja. Omend ikke tilbage, men frem… )
Jeg tør egentligt ikke sige, om der er flere i dag, end på andre tidspunkter i menneskets historie, der er ved at vågne op. Måske er der lige så mange, som der til enhver “interessant” tid i historien har været. Når jeg så ser på historien, så er den ene kultur efter den anden gået nedenom og hjem, på trods af opvågnede mennesker, der har råbt vagt i gevær. Hvorfor skulle det gå anderledes denne gang?
Desværre er vi i dag, takket være teknologiens fremskridt, i stand til ikke bare at udrydde enkelte kulturer, men hele menneskeheden, og planeten med, ved et enkelt tryk på en enkel knap, så at sige. Ligesom vi er i stand til og også godt i færd med at gøre ikke bare enkelte områder ubeboelige, men hele planeten. Og indtil videre ser jeg ikke, at opvågningen er omfangsrigt nok til at forhindre menneskehedens kollektive masseselvmord.
Titta: Jeg er enig med dig. Defaitisme og katastrofeangst fører ingen vegne. Og jeg ser ganske lyst på det. Der er vel en mening med det hele, også hvis det skulle gå galt.
Ein kan med stor suksess behandle schizofreni med store dosar av vitamin og mineral. Dette er vist i dobbelt blindtestar av psykiater Abram Hoffer (1917-2009) og Osmond i Canada.
Eg vil anbefale alle å søke på *ortomolecular medicine* i Google, og lese min blogg blibetre.wordpress.com – som er kortversjonen av korleis ein blir frisk av schizofreni.
Sjå og: Orthomolecular Medicine For Everyone – Megavitamin Therapeutics for Families and Physicians” av Abram Hoffer, MD, PhD, og Andrew W. Saul, PhD.