NAV: Bare det gjelder mange nok kan vi snakke butikk.

Bidragsyter: Victoria

I kjølvannet av finanskrisen skjedde det noe. Store fagorganisasjoner satte et massivt fokus på at NAV må endre permiteringsreglene, slik at flere har krav på dagpenger.

I tillegg har avisene den siste tiden vært full av artikler om at NAV må rydde opp i dagpengekaoset, Dag Terje Andersen (AID) konstaterer at brukerne skal få den hjelpen de trenger og regjeringen arbeider med å stimulere sysselsettingen. Senest 20. mars vil regjeringen legge frem en proposisjon for Stortinget om situasjonen i NAV.

Nå har LO inngått avtale med Sparebank1 om at LO-medlemmer kan motta forskudd på dagpenger i banken. Kravene for å få forskudd er at det må forelegges dokumentasjon på oppsigelse eller permitering og kopi av dagpengesøknad. Skal man få forskudd må man ha lønnskonto i banken.

Ikke alle er like begeistret for dette, sakset fra Klassekampen:

Anita Solhaug, nestleder i Norsk Tjenestemannslag (NTL), som organiserer mange av de ansatte ved Nav-kontorene, er blant skeptikerne.

- Jeg har stor forståelse for at arbeidstakerne som er permitterte eller sagt opp må få penger. Når ikke det offentlige klarer å levere må de finne hjelp. Men jeg ble ganske forbauset da jeg så dette, sier hun.

- Helt personlig synes jeg det er ganske betenkelig.

Det er særlig det at en privat bank – selv en LO er medeier i – skal tjene penger på at dagpengene er forsinket, som provoserer.

- Jeg har aldri oppfattet det som at Sparebank1 driver veldedighet, og jeg synes ikke om at private banker skal tjene på dagpenger, sier Solhaug.

Hun sier videre at hun mener dagpenger bør forbli et offentlig ansvar, og at man ikke skal blande butikk inn i dette.

Vel, mye butikk blir det i alle fall ikke av å la folk bli gående lenge uten penger.

Personlig er jeg begeistret over LO/Sparebank1-initiativet. Penger er penger er penger er mat i kjøleskapet og rolige netter.

Det jeg imidlertid ikke er like imponert over, er at arbeidsløshet tydeligvis må ramme sterkere grupper enn mange av de klientgruppene NAV forholder seg til ellers. Det må ramme mange for å engasjere, og gjerne de som allerede er fagorganiserte – store og sterke grupper får større plass i media og konsekvensene av oppslagene blir langt mer omfattende.

For, skal man stikke fingeren i jorda og attpåtil kalle en spade for en spade, dette er min påstand:

Enkelthistorier om NAV-klienter som ikke får den hjelpen de har krav på innen rimelig tid, har ikke stor effekt.

Hadde det hatt noe å si, så ville situasjonen i NAV ha vært annerledes. Da ville den største reformen siden innføringen av Folketrygden ha vært organisert på en annen måte. Da ville det ikke ha vært utallige eksempler som de som er skissert nedenfor:

Et eksempel fra unge uføre

I 2007 bistod NAV om lag 22000 yrkeshemmede tilbake i arbeid. Dette til tross, flere i gruppen unge uføre mener ikke at de får den hjelpen de trenger fra NAV.

Fra NAVs hjemmeside:

Ung ufør er den som er født ufør, eller er blitt minst 50 prosent ufør før han eller hun fylte 26 år. Hvis du er ung ufør kan du få en garantert tilleggsytelse etter særlige regler.

Du må ha en alvorlig og klart dokumentert sykdom. Dersom du har en slik sykdom før du fyller 26 år, men fortsatt er mer enn 50 prosent yrkesaktiv, kan du likevel få garantert minste tilleggsytelse dersom du søker om uføreytelse før du fyller 36 år. Formålet med særregelen er at unge uføre som har redusert mulighet til selv å tjene opp rettigheter med egen inntekt, skal sikres en garantert minste ytelse.

Hvis du er ung ufør og uførepensjonist blir tilleggspensjonen beregnet etter et poengtall på 3,50   Hvis du er ung ufør og mottar tidsbegrenset uførestønad blir stønaden beregnet etter de samme bestemmelsene som gjelder for beregning av rehabiliteringspenger til unge uføre.

Arbeids- og velferdsetaten ser de særlige utfordringene den står overfor som svært alvorlige, og ønsker å vri fokus på sykdom og diagnose over på muligheter og evner. For å få til dette, kreves et tettere samarbeid med de enkelte brukerne[1].

De Facto la i 2008 frem en rapport som gir et bilde av at unge uføres utfordringer i møtet med NAV er sammensatte. Her kan særlig trekkes frem:

Hjelpen som tilbys er ikke i stor nok grad individuelt tilpasset den enkeltes evner og behov – saksbehandlere tenderer å overvurdere brukerens begrensninger, noe som reduserer muligheter i arbeidslivet

Saksbehandlere bryter reformens mest grunnleggende prinsipp: “En brukerrettet forvaltning er gjennomsyret av respekt for brukeren som menneske og av at det er resultatene for brukeren som er avgjørende for om forvaltningen lykkes”[2].

Generalisert erfaring: mangel på gjensidighet og respekt fra saksbehandlere

Negative tilbakemeldinger og brukeres opplevelse av dårlig hjelp fører til svekket omdømme for NAV. NAV oppleves som svært rigid og lite tilpasningsdyktig. Til tross for sammenslåing av trygd, arbeid og sosial, opplever både ansatte i etaten og brukerne at de ulike profesjonskulturene fra de gamle etatene lever videre.

Gruppen med de dårligste levekårene: 66% unge uføre er under 30 år.

Arbeid er viktig og har en betydelig rolle i menneskers liv. I tillegg til det inntektsgivende aspektet som var i fokus ovenfor, trekkes også arbeidslivets sosiale relasjoner, autonomi, selvrespekt og det å ha en meningsfull hverdag frem som viktige elementer. De siste årene har brukermedvirkning og empowerment vært nøkkelord i beskrivelsen av hva som er gode tjenester. Siden NAV ønsker å vri fokus fra begrensninger til muligheter, vil utdanning av medarbeidere med brukererfaring være et tiltak for å hindre utestenging fra arbeidslivet. At hele 66% av de unge uføre er yngre enn 30 år, betyr at det er en stor gruppe mennesker som vil erfare De Facto-rapportens tapsopplevelser store deler av livet.

---

[1] Hentet fra NAVs hjemmeside: Særlige utfordringer for unge uføre. URL: http://www.nav.no/805377599.cms

[2] NOU 2004:13 s. 131

Tilbaketråkk fra en gammel blogg.

Min aller første bloggpost noensinne skrev jeg i mai 2006 (på en annen blogg). Når jeg ser på den, så tenker jeg at jeg var i overkant tålmodig, jeg godtok mye mer enn jeg ville ha gjort nå. Det er rart det der. Når man er avhengig av at tjenester skal fungere og hjelpe en, så blir ofte mindre krass enn det man kunne ha vært, kanskje burde ha vært. Dette er igrunnen noe man kan kjenne igjen når det gjelder vurderinger av tjenester innen psykisk helsefeltet også. Mens man står midt oppe i det tenderer folk å vurdere tjenstene høyere enn man gjør når man ser tilbake på den hjelpen man har fått. Etterpå, når livet er endret, forbedret og nesten ikke til å kjenne igjen, da kommer tankene om at det er er lettere å være kritisk i etterkant.

Ja – hvis man ikke er finanskriserammet og fagorganisert, da.

Den første bloggposten var såhär:

Når antipatien vekkes – eller NAV, om du vil.

En av de store fordelene ved ikke å være noen høyt utdannet fagperson, er muligheten til å kunne synse, tenke, mene – uten at det ligger empiriske sannheter til grunn. Ære være forskningen, men av og til er det ikke rapporter, doktorgradsavhandlinger og veldokumenterte fakta som er viktigst for meg. Av og til holder det faktisk lenge med sunt vett.

Jeg har egentlig aldri hatt noe personlig i mot offentlige etater. Som tillitsvalgt i Mental Helse Norge har jeg vært med på flere arrangementer hvor jeg har snakket om at det må iverksettes diverse tiltak for å bedre tilbudene rettet mot brukere av psykiske helsetjenester. Jeg har snakket om sykehus, trygd, sosial, arbeid. Jeg har snakket for og med andre brukere, for og med fagfolk. Det er greit. Jeg har snakket om den urettferdigheten mange brukere føler seg som ofre for, at man må sloss for å få opplysninger om hvilke stønader man kan søke på, hvilke tiltak som bør iverksettes.

Men. Frem til nå har dette vært en sak som jeg har kunnet kjempe for, mest på vegne av andre. Jeg merker så godt at den kampen gir meg så uendelig mye mer krefter, enn den jeg er på vei ut i nå: min  private, lille strid. Victoria vs. NAV. Forrige gang jeg skulle på Aetat fikk jeg skyss av samboeren min – og jammen kom det en formaning  også: “Victoria, ikke gå inn der og snakk om NAV og brukerkompetanse… ikke vær kjekkas der inne! Du husker hvordan det gikk sist!”

Amor fati?

På venterommet er det innredet fint, det ser ut som om de har brukt tid og penger på å få det til å se trivelig ut her. Men, kall meg gjerne pessimistisk, men jeg får en tanke inn i hodet: er denne fancy innredningen et forsøk på å folk til lettere å godta slurvete saksbehandling? Et slags amor fati (å elske egen skjebne, eller i alle fall godta), er det enklere om man har pene omgivelser?

Systemtreghet og printertrøbbel

Det er min tur. Jeg blir med damen som jobber med attføring, hun finner frem en mappe. Den er tynn. Overraskende tynn. Jeg spør om hvordan saken min ligger an, hun svarer at de ikke har fått alle de nødvendige opplysningene de trenger. Det er  en epikrise som mangler. Legen som sendte inn anbefalingsskrivet om attføring i midten av februar hadde glemt å legge ved denne visstnok så absolutt nødvendige epikrisen.

Jeg sukker lettere oppgitt for meg selv utad og banner høyt innvendig. Banner fordi: i midten av februar – det er lenge siden nå. Dersom denne epikrisen var av en slik viktighet, hvorfor har ikke da Aetat kontaktet legen? Post. Telefon. Alt er da tilgjengelig, til og med her på NAV!
Så finner hun ut, attføringsdamen, at hun må printe ut et ark til meg. Et skriv som Aetat pleier å sende til legene når de skal be om ytterligere opplysninger. Jeg tenker at, ok, det arket kan jeg jo godt få, selv om jeg ikke trenger det. Hva skal vel jeg med det? Hun printer, og finner ut at printeren – ja, det var visst noe feil med den, for Aetat-logoen er tredobbel oppe i hjørnet og resten av skriften ser også temmelig trippel ut. Hmm. Hva har gått galt? Hun klikker på mange knapper på tastaturet. Klikker litt litt. Taster. Så roper hun på en kollega; de setter seg sammen, prøver å finne ut hvordan denne printeren virker. Jeg kjenner at nå begynner hodet mitt å koke. Nå sitter de der og bruker av min tilmålte tid, til å finne ut hvordan de skal printe ut et ark jeg ikke trenger.

Det kunne jo vært så enkelt!

Dette var omtrent hele hendelsesforløpet  på Aetat. Det var visst ikke stort det gikk an å få gjort, siden epikrisen manglet. Men. Nok om det. Dette er hva jeg mener de burde ha gjort, dette er slik jeg ser for meg at vi kunne ha gjort det:

Jeg trekker kølapp og etter en kort ventetid blir det min tur. Jeg sier til mannen i skranken at jeg har en time hos attføringskonsulent klokken 10:00. Jeg setter meg ned og venter. Etter en stund blir det min tur, damen kommer og vi går inn på kontoret hennes. (Klokken er nå 10:00) Hun sier til meg at hun har kontaktet legen min, og fått epikrisen han hadde glemt å sende med. Etter at hun har fortalt meg at søknaden min vil bli behandlet veldig snart, siden jeg allerede har ventet en god stund, spør hun meg om det er noe annet jeg lurer på. Jeg sier at jeg ikke helt vet hva jeg lurer på, for jeg kjenner ikke dette systemet så godt. Da forteller hun meg om hvilke rettigheter jeg har, hvilke plikter det medfører å ha attføring. Hun forteller videre om hva jeg burde gjøre, hun forteller meg det jeg trenger å vite.

Er dette så vrient å få til? Jeg mener oppriktig at jeg ikke ber om for mye, når jeg forventer at offentlige instanser skal etterstrebe å  gjøre det (les:livet) lettere for brukerne. Jeg trenger ikke å få tilbud om en god kopp kaffe (selv om det ikke ville ha vært så dumt!), jeg trenger ikke et pent venterom. Det jeg trenger er ansatte som gjør hele denne prosessen mye kortere. Jeg mener det er lenge å vente i flere måneder, uten å vite hva som skjer, og så få beskjed om at dette skyldes en manglende epikrise. Det er ikke bra nok. For: dette går ut over meg. Det er faktisk ikke min skyld at legen har vært slurvete med å sende inn det han skulle, det er heller ikke min skyld at Aetat merker seg det og ikke gjør noe med det.

Men, er dette hennes skyld, attføringskonsulentens? Kanskje ikke. Hun virket veldig hyggelig, jeg er sikker på at hun gjør alt det arbeidsinstruksen hennes sier at hun skal gjøre. Så jeg mener altså ikke å være nebbete mot de (stakkars) enkeltmenneskene, men kanskje burde  arbeidsinstruksen vært omformulert?

Misfornøyde brukere

Mange brukere av denne typen tjenester er misfornøyde med den hjelpen de får. Det som gjør det så vanskelig å si skikkelig ifra om dette, er at mange i en kort – eller lang, alt ettersom – periode av livet er avhengige av bistand fra det offentlige. Det er sikkert flere enn jeg som har tenkt tanken at det ikke alltid gavner saken å buse ut med påstander om saksbehandlerslurv og treg saksgang. Man vil jo gjerne fremstå som relativt hyggelig, slik at de får lyst til å hjelpe en.
Hvem skal fortelle de offentlig ansatte at de ikke gjør en god nok jobb? Eller bedre: hvem skal hjelpe de offentlig ansatte til å (ville) yte bedre service? Hvilke konsekvenser skal det få for den enkelte ansatte – når dårlige råd blir gitt? Når det offentlige har et monopol på å yte økonomisk bistand i form av trygdeytelser og sosialhjelp, hva da? Hvor er den reelle kvalitetskontrollen innenfor NAV-systemet?

*****************************Gammel post slutt*****************************

Det må sies at jeg igrunnen lurer på en del av det samme fremdeles. Det burde nok de som nå sliter med dagpengebehandlingen gjøre senere også – også etter at deres situasjon har løst seg.