Den store, stygge “Hvis”-avgrunnen

Bidragsyter: zhayena

Livet mitt går egentlig litt i revy om dagen, og det dukker opp en del episoder som jeg aldri har forstått hvorfor skjedde.

Jeg har ingen anelse over hvor mange ganger jeg har gått igjennom disse episodene og lurt på ting som: – Hvorfor sa jeg ikke “nei, dette vil jeg ikke, dette er helt feil”? Hvorfor gikk jeg ikke min vei, hvorfor dro jeg ikke hjem i stedet, hvorfor holdt jeg ikke kjeft? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Dette er ting som virkelig ønsker jeg kunne ha skrudd tida tilbake og fått ugjort. Jeg skammer meg helt forferdelig, og jeg føler at jeg går med et monster inne i meg. Min egen “Mr. Hyde”.

Jeg har faktisk problemer med å forstå at det var jeg som gjorde/ var med på disse episodene.

Og nå når jeg sitter og leser om andre med ubehandlet ADHD, så ser jeg at de fleste av dem har hatt episoder hvor de rett og slett ikke skjønner hva som gikk av dem.

Og så begynner tankene å svirre; “Hvor mye av dette kunne vært unngått, hvis jeg eller noen andre hadde forstått problemet mitt før?”

Jeg ser sjøl at der står jeg foran en stor, stygg avgrunn hvis jeg lar den tanken får feste seg. Og i bunnen av den avgrunnen står det et stort glass giftig bitterhet.

Hvis jeg drikker av det, da er vi på strake veien ned i kjelleren til Angbad hvor alver blir forvandlet til orker.

Jeg ser desverre at altfor mange som har fått diagnosen i voksen alder har falt ned i den avgrunnen. Og jeg har lyst til å strekke ut en hånd, kaste ut et alvetau.

Jeg har lyst til å si at jeg forstår smerten din, jeg forstår bitterheten og tankene om alt som kunne ha vært annerledes. Og jeg forstår om du føler deg som et monster, en ork som ikke burde gå løs blant menneskene.

Men; orker kan vi ikke være da vi angrer, skammer oss og er villige til å ta konsekvensen av handlingene våre, samme hvor ille de er. – Dette er vår måte å forsøke å stå for ting vi ikke forstår hvorfor vi har gjort. Hvorfor vi har handlet mot bedre vitende, hvorfor vi har handlet mot vår egen overbevisning om hva som er riktig.

Fortiden får vi ikke gjort noe med, hvor mye vi enn ønsker. Og jeg er sikker på at du vil finne noen gullkorn inne i alt det vanskelige som viser at du også kan ta de riktige valgene, at du får til ting ingen andre kan. Ting du har glemt, som har druknet i alt som ble feil.

Og jeg har lyst til å si at ADHD-diagnosen er et vendepunkt, det er en ny begynnelse. Det er ikke alle som får det. Og ja, folk vil dømme deg, for sånn er folk. Men nå har du fått forklaringen, og det viktigste er at du husker på den, at du forstår deg selv og at det var ting du ikke rådde over. Det viktigste er at du legger det bak deg og går videre, så får de andre dvele ved det som var.
Og det aller viktigste er at du vet, at du aldri vil gjøre disse feilene igjen.

Og hvis du finner gullkorn i fortiden din, så hold på dem, men gi slipp på det andre.

Ja, det ønsker jeg å si, men om de hører det, det vet jeg ikke. Men jeg sier det i hvert fall til meg selv. Ofte. Jeg sier det veldig ofte. For ned i den “Hvis”-avgrunnen, dit vil jeg ikke.

Jeg vil heller leve med skammen og smerten over å ha såret mennesker jeg er glad i, enn å falle ned der. Jeg får heller tåle at noen ikke vil se meg noe mer, eller er sint på meg, enn at jeg faller ned i den avgrunnen. Det får jeg bare ta, tåle og forstå.

Men; jeg må huske på de som forsto at jeg hadde rotet meg opp i noe jeg egentlig ikke ville være en del av. Jeg må huske på de som forsto at jeg faktisk ikke mente å såre. Jeg må huske på de som tilga.

Jeg må huske på at jeg tross alt har bare har gjort disse feilene én gang. Jeg må huske på at ting kunne har vært mye, mye verre.

Jeg må huske på de gangene jeg faktisk gikk min vei, hvor jeg dro hjem, hvor jeg holdt kjeft. Og jeg må huske på de gangene jeg faktisk sa “nei, dette vil jeg ikke, dette blir helt feil”.

Og hvis jeg skulle snuble og falle ned der likevel, så skal jeg fortelle om en episode hvor jeg faktisk sa nei.

Jeg var 12 og jeg var på kino med min bestevenninne. 

Foran meg sto plutselig den mest kule jenta jeg visste om, og som jeg egentlig var villig til å gjøre hva som helst for å være venner med. – Desuten hadde hun vært slem og hatet meg ett år eller to, så jeg var virkelig klar for bli venner med henne.

Hun spurte om jeg ikke ville sitte sammen med henne (og de andre kule vennene hennes); men bare jeg, hvorpå hun ga et ordentlig skrått, megetsigende blikk på venninnen min.

Jeg svarte nei. Riktignok veldig usikker, en sånn det-er-virkelig-ikke-meningen-å-avskrive-deg-og-det-er-ikke-det-at-jeg-ikke-forstår-hva-dette-betyr-og-jeg-vet-at-jeg-egentlig-burde-si-ja-sånn-for-husfredens-skyld-usikkerhet.

Men jeg svarte nei.

Og sist, men aller viktigst, så må jeg huske på at sønnen min har aldri sett dette monsteret har jeg har inne i meg. Kanskje han har hørt det knurre, men sett det, det har han ikke.

Og helt til sist, håper jeg noen vil kaste et alvetau til meg hvis jeg likevel skulle falle ned i “hvis”-avgrunnen. For jeg ser det er altfor lett å snuble.