Jeg har dratt han igjennom så mye dritt

Bidragsyter: Ingunn

Jeg.

Det gjør vondt å skrive det ordet.

Men dette skal vel handle om meg.

Kan ikke vri meg unna ordet JEG da.

Mens jeg trykker på tastaturet prøver jeg å unngå ordet, noe som gjør at det er det eneste jeg kan tenke på.

At musikken hakker eller at øynene mine prøver å lukke seg spiller liten rolle, jeg kommer ikke til å få sove. Det er alt for mange ting som forgår i hodet mitt, for mange ting å tenke på.

Jeg vet det meste man kan vite om spiseforstyrrelser,

Jeg vet at det er feil.

At man ikke skal gjøre det sånn.

Jeg vet at det er skadelig, både fysisk og psykisk. Er klar over at man skal søke hjelp.

Man må snakke om det for å forstå det, få en slutt på det.

Men jeg vil ikke snakke mer om det, jeg har prøvd, men ingen forstår. Det er en klisjé, men ingen forstår.

JEG har ikke en spiseforstyrrelse, men hun i speilet har det. Hun jeg ser på hver dag for å se hvor stor jeg har blitt. Hun jeg rister på hodet til. Hun jeg gråter til og ber om å slutte. Hun jeg skriker til for at hun ikke klarer å slutte å spise. Hun jeg vil få til å skjønne. Hun jeg vil gi slipp på.

Jeg vet det meste man kan vite om å gråte.

Det å ligge våken å kjenne at kroppen rister.

Jeg vet hvordan en klump kjennes i halsen, en klump som gjør så vondt at du ikke greier å puste.

Hvordan han ser på deg og ønsker å hjelpe, men er så sliten selv at han ikke ser enden på det.

Hvordan han prøver for 100 gang å holde deg og si at det skal bli bedre.

Jeg vet hvordan hun i speilet snakker høyere enn han.

Hvordan hun forteller deg hvordan du ser ut, og hans ord bare forsvinner i mørket du bor i hver dag.

Hvordan du ønsker å vise at du setter pris på alt han gjør, men at du ikke har krefter igjen.

Hvordan du ikke strekker til.

Jeg vet hvordan det er å føle at man feiler.

Ikke greier å gjøre de mest forferdelige ting mot seg selv og føle seg som en tabbe.

Hvordan man kan streve etter å la maten ligge.

Hvordan man kan tviholde på gelenderet.

Hvordan man ønsker så inderlig å bare gå på automat.

Jeg vet hvordan man føler at andre er mye flinkere,

Selv om det de gjør er helt forferdelig mot seg selv.

Hvordan de greier det bedre enn deg, mestrer smerten.

Jeg vet det meste man kan vite om å ikke strekke til.

Det å løpe fra tiden for å rekke det neste.

Jeg vet hvordan det kjennes å alltid ligge etter, og aldri være best.

Hvordan det skjærer inn i deg å prøve igjen og igjen uten å klare det du vil aller mest.

Hvordan det er å se ALLE andre forstå, mestre og beseire det du aldri kan.

Hvordan en liten jente står der å ser på deg i speilet med våte øyne og rufsete hår, og ber deg om å gi henne tid, tid til å vokse i fred.

Jeg har aldri gitt henne fri eller tid, aldri vært der for henne.

Jeg vet hvordan det føles å leve 6 år med en maske.

En maske som smiler og er søt, som viser verden at alt går bra, at ingenting skal knekke meg.

Hvordan man gjemmer sprekkene i sjelen til jeg nesten har overbevist jenta i speilet at alt er bra.

Hvordan en gjemmer maten, smerten og skammen.

Hvordan å gjemme ikke er å glemme, slippe fri eller leve.

Hvordan livet går fra å handle om å leve til å overleve.

Hvordan blod og skam smaker det samme som middag.

JEG VET.

Så la meg slippe fri.

Jeg har vært her lenge nok.

Jeg orker virkelig ikke mer.

Dette er mitt siste forsøk.

Jeg tror helt ærlig jeg ikke kan gi noe mer.

Jeg vil ikke skuffe dem jeg er glad i og han jeg elsker.

Jeg vil gi de alt jeg har, men snart er det ikke mer å gi..