Om ny barnevernlov – og åpen adopsjon

Bidragsyter: Sigrun

I går leste jeg en post hos Hildring om omfattende endringer i barnevernloven. Ett av forslagene – som er det jeg umiddelbart stilte meg litt kritisk til – er økt bruk av adopsjon som barnevernstiltak.

I kommentarfeltet skrev jeg at adopsjons”spøkelset” vil kunne skremme foreldre fra å søke hjelp hos barnevernet:

Vi som har barn, kan jo bare prøve å forestille oss hvor skremmende den muligheten er! Jeg kunne ønske meg en oppmykning av adopsjonspraksisen, slik at ikke all kontakt nødvendigvis ble brutt ved alle tilfeller av adopsjon.

Samtidig har jeg synes at “det biologiske prinsipp” har vært alt for mye vektlagt i barnevernet til nå. Som en leder ved en barnevernsinstitusjon sa til meg: Dette prinsippet, som ikke er vitenskapelig begrunnet, men et politisk vedtatt, styrende prinsipp for barnevernet om at det er til barnets beste å vokse opp med sine biologiske foreldre, lever nærmest sitt eget liv.

Jeg opplevde da Laila Dåvøy var barnestatsråd, at hun i alt for stor grad så barnet som en “naturlig” del av familien, og ikke reflekterte nok over at barn og foreldre slett ikke alltid har sammenfallende interesser. Men nå vet vi jo også at pendler har det med å svinge. Og nye ytterligheter bør man være obs! på.

Så jeg har ønsket meg noe tredje, blant annet fordi jeg vil at antallet aborter blir redusert og fordi jeg er opptatt av problematikken psykiske lidelser. Omsider vil myndighetene styrke rettsstillingen til barn av foreldre med psykiske lidelser (samt rusmiddelavhengighet og alvorlig somatisk sykdom eller skade). Dette er jeg svært glad for, men nettopp derfor er jeg også ekstra redd for at mange vil kunne miste all kontakt med sine barn. Mange har så lite ellers i livet, og å bli fratatt barnet sitt er en av de verste tingene folk kan oppleve. Jeg er også forundret over at ingen av pasientorganisasjonene er blant høringsinstansene.

(Foreldre som begår overgrep mot sine barn eller på annen måte kan påføre dem skade, holder jeg utenfor dette spørsmålet.)

I dag oppdaget jeg til min glede at det finnes et begrep for det jeg har ønsket meg: Åpen adopsjon. Det er altså begrepet som eksisterer, ikke noen lov eller praksis. Petter Johannessen Grødem skriver i spesialoppgaven Tvangsadopsjon. En gjennomgang av regelverk og rettspraksis:

En interessant diskusjon er hvorvidt det bør være adgang til såkalt ”åpen adopsjon”. I dette ligger en rett til samvær for biologiske foreldre også etter en gjennomført adopsjon. Dette vil etter min mening være med på å gjøre valget noe enklere i konkrete saker der fortsatt samvær er ønskelig.

Grødem var ikke enig med Barne- og familiedepartementet, som i St.meld. nr.40 (2001-2002) konkluderte med at det var for mange betenkeligheter forbundet ved åpen adopsjon til at de ville gå inn for en slik løsning. Faren for flere adopsjonssaker var én av departementets innvendinger. Når barneminister Anniken Huitfeldt nå ønsker flere adopsjoner, skulle denne falle bort.

En annen innvending i den stortingsmeldingen var at kombinasjonen av adopsjon og samværsrett kan oppleves konfliktskapende og opprivende for barnet dersom partene er uenige om ordningen. Men her kunne barnevernet forsatt ha en rolle som mellominstans, også etter adopsjon. Det ble også vist til forskning som har konkludert med at barn som blir adoptert, klarer seg bedre enn barn som har varig fosterhjemsstatus. Samtidig er adopsjon mot foreldrenes vilje et svært inngripende tiltak, og jeg vil tro det gjør en stor forskjell for foreldre om de får treffe barnet to ganger i året, eller aldri.

Forskeren Lena Renate Lauritsen har arbeidet med dette spørsmålet. Hun konkluderte riktignok med å avvise det, men under en god del tvil. Hun sier:

Dersom en åpnet for muligheten å kunne gi samvær etter en adopsjon, ville dette kunne minske motstanden mot adopsjon noe. De biologiske foreldrene ville få større interesse i å kjempe for samvær og kontakt, istedenfor i å kjempe mot adopsjonen som sådan. Dette ville også gi foreldrene en mulighet til å godta og gi uttrykk for at det beste for barnet er å bli adoptert av fosterforeldrene, uten at de dermed samtidig frasier seg all rett til å ha noe kontakt med barnet.

Dette ville medføre at fordelene for barnet ved en adopsjon ikke måtte avveies mot fordelene ved fortsatt rett til samvær med biologiske foreldre.

I det nye lovforslaget som nå er sendt ut på høring, er ikke spørsmålet om åpen adopsjon overhodet drøftet. Det eneste som står der, er at “departementet vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt”.

Jeg mener debatten om åpen adopsjon må tas i forbindelse med høringen. Ellers blir det både umulig og meningsløst å ta stilling til forslaget om økt bruk av adopsjon.

På min egen blogg går diskusjonen.