De vanskelige menneskene
Bidragsyter: Lin
En gang for noen år siden leste jeg på en nettside til en mann som var sosialklient og som kjørte en knallhard kamp mot “systemet”. Han fortalte utrettelig om systemets urettferdigheter og han la også ut saksdokumenter og referater fra møter og telefonsamtaler.
Det kom ganske tydelig frem at denne mannen ble oppfattet som et vanskelig menneske. Og jovisst kunne jeg skjønne hva de mente, de som sa det. Han virket sinna, uforsonlig, påståelig og uansett utfall så virket det som om piggene var ute og alt var galt.
Noen ganger treffer jeg på slike “vanskelige mennesker”. De fremstår som unyanserte noen ganger. Og de får gjerne også høre det. Av leger, av saksbehandlere og av andre mennesker rundt seg. Aldri fornøyd. Det må være noe galt med dem. Stakkars saksbehandlere, tenker mange antageligvis.
Men jeg tar meg stadig i å lure… Hvordan ble disse menneskene sånn? Hvordan kom piggene ut i første omgang? Blir de behandlet dårlig fordi de er vanskelige eller er de vanskelige fordi de blir behandlet dårlig?
I Sigruns blogginnlegg om klassesisme gjengir hun psykolog og professor Kjell Underlid, som har forsket på fattigdom og som beskriver hvordan mennesker forteller om sitt møte med et hjelpeapparat:
Fleirtalet av respondentane kjende seg dårleg behandla på offentlege kontor, særleg sosialkontoret, sjølv om det heldigvis fanst lysande unntak. Dei rapporterte bl.a. om ei ovanfrå-og-ned-holdning der dei kjende seg behandla som eit null og som sosialt mindreverdige, og dei opplevde ein gniarmentalitet, maktdemonstrasjonar, spydige, flåsete og sårande merknader, strengheit, mistenkjeleggjering, manglande engasjement, motarbeiding, låtteleggjering, klagemål, stakkarsleggjering, manglande forståing, insensitivitet og individuell skuld- og ansvarstilskriving. Dette vart kommunisert verbalt, nonverbalt og via handlingar.
Og det får meg til å tenke litt.
Hva gjør det med mennesker å bli behandlet slik? Kanskje ikke 100 av 100 ganger, men nok til at det går utover følelsen av å ha verdi som menneske.
Kan det sammenlignes med påvirkningen mobbing i f.eks. arbeidslivet kan ha på mennesker? Kan klientrollen ha samme effekt på noen mennesker dersom de blir utsatt for mange nok tilfeller av nedlatende behandling?
Forskningsrapporten fra “Bergen Bullying Research Group” (der bl.a. Ståle Einarsen var med) ved det psykologiske fakultetet ved universitetet i Bergen, viser til Leymann og Gustavsson, som kan fortelle noe om hvordan en mobbesituasjon kan påvirke den som blir mobbet.
Leymann og Gustavsson (1996) mente for eksempel å finne at ofre for langvarig mobbing var preget av overdreven fiendtlighet og mistenksomhet, kronisk følelse av nervøsitet og følelse av å være i fare, overdreven opptatthet av egen skjebne, hypersensitivitet i forhold til urettferdighet, og konstant og overdrevet identifisering med andres lidelser. Disse symptomene oversteg gjerne omgivelsenes toleransegrense, noe som i seg selv bidrog til at personen isolertes ytterligere.
Ifølge Leymann og Gustafsson (1996) må slike følgesymptomer ikke forveksles med kjennetegn ved personens generelle funksjonsevne før mobbingen startet.
Er mennesker som er avhengig av sosialhjelp, uføretrygd og lignende ytelser vårt samfunns mobbeofre? Kan samfunnets holdninger og hva mange, både privatpersoner og offentlig ansatte, tillater seg sammenlignes med mobbing?
La meg ta et eksempel: I arbeidslivet så er en vanlig mobbemetode kombinasjonen av å vanskeliggjøre arbeidet for den som mobbes (f.eks. ved å tilbakeholde informasjon, overlesse med oppgaver osv.), for så å angripe vedkommende urimelig hardt for å ikke ha gjort jobben sin.
Dersom en saksbehandler ved et sosialkontor forlanger at en klient stiller på et møte fordi det er klientens plikt, men samtidig nekter å innvilge støtte til reisepenger. Og så lar konsekvensen bli full stopp i alle stønader. Kan det sammenlignes da? Har saksbehandleren vanskeliggjort klientens “jobb” for så å la klienten få svi for det? (Det er kanskje et dårlig eksempel, men jeg tror nok en del sosialklienter har opplevd følelsen av å bli sabotert og så straffet som konsekvens. Kanskje ikke i ond hensikt, men allikevel.)
Men hva er mobbing?
I følge de definisjonene jeg har lest, så er det 3 faktorer som er viktige.
- Det er snakk om gjentatte episoder. (Kanskje 1 gang per uke?)
- Det er noe som pågår over tid.
- Det er en opplevd skjevfordeling i styrkeforholdet mellom mobber og offer.
Selv om nok de færreste vil si seg enige i at de gjennom sin jobb mobber, så lurer jeg noen ganger på om kanskje samfunnets holdninger til de som trenger bistand av f.eks. sosialkontor (”snyltere” osv.) og det å måtte kjempe for aksept for at man er syk oppleves på samme måte som mobbing av de som utsettes for det.
Bergensundersøkelsen avdekket også at en stor andel av de som hadde vært utsatt for mobbing, led av det som kalles PTSD.
Undersøkelsen til Bergens-forskerne avdekket at 65- 75 prosent av mobbeofrene har fått store psykiske og fysiske seinskader, såkalt PTSD (post-traumatisk stressyndrom). PTSD er tidligere påvist hos personer som har vært utsatt for krig og katastrofer.
Noen av symptomene på PTSD er bl.a. irritabilitet eller agressivitet og økt “på vakt”-holdning som trigges lett av situasjoner som ligner de opprinnelige traumene.
Dette er altså forskjellige ting i utgangspunktet. Jeg har ikke belegg for å være skråsikker i denne koblingen. Det er mest spørsmål jeg sitter med i forhold til dette. Det er allikevel spørsmål som jeg synes er viktige og uten sammenligning forøvrig, så er det spørsmål jeg synes det mildt sagt er rart at ikke flere i det minste stiller seg før de går i klinsj med en person og kaller vedkommende vanskelig.
Nå skal ikke jeg gå i den fellen at jeg svartmaler en hel yrkesgruppe med NAV-ansatte eller andre. Jeg håper og tror at det er mange hjelpsomme og hyggelige mennesker som jobber der. Men hvor mange hyggelige mennesker skal til for å veie opp for den som sender deg sulten hjem igjen og attpåtil tillater seg å behandle deg som et annenrangs menneske? Hva skjer med et menneske som er avhengig av andres velvilje for å få mat til seg og sine? Eller for å ikke miste hjemmet sitt?
Definisjonen av mobbing innebærer et misforhold i maktbalansen mellom partene. Hvem har større makt enn personen som bestemmer om du får dekket dine og kanskje også dine barns behov for mat, bolig og strøm? Hva skjer dersom noen i den situasjonen velger å bruke et verbalt og ikke-verbalt språk som vitner om at du ses på som en dritt?
Kan man sammenligne effekten av denne situasjon med effekten mobbing har?
Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til “vanskelige” mennesker. Også når man er på jobb og skal være profesjonell. Kanskje også dersom man selv ikke har utsatt dette mennesket for så mye negativ behandling etter eget syn, og møter et menneske som ser ut til å være kampklar allerede før man får sagt hei. Jeg kan forstå frustrasjonen når det føles som om hver setning man uttaler er en dans på et minefelt hvor et feilsagt ord trigger en sterk reaksjon. Jeg skjønner det.
Men hvorfor har det seg slik at nesten ingen stiller seg spørsmålet om hvorvidt det vanskelige mennesket er et traumatisert menneske preget av sine tidligere erfaringer? Hvorfor mennesket så raskt blir kampklar og “vanskelig”?
Hvorfor er man så rask til å diskreditere det “den vanskelige” sier om urettferdighet fordi personen fremstår som vanskelig? Tror man ikke at en person som virker vanskelig kan ha et poeng i sin kritikk?
Og hvorfor ligger tanken om en mulig personlighetsforstyrrelse så uendelig mye nærmere enn tanken på at man kanskje har med et traumatisert menneske å gjøre? At man kanskje har å gjøre med et menneske som har en naturlig reaksjon på en unaturlig hard belastning? Hvor slitsomt det enn måtte være å forholde seg til.
Nei, jeg mener ikke at det er en stor synd å tenke “personlighetsforstyrrelse” i møte med et vanskelig menneske dersom man er kvalifisert til å igangsette en utredning og mulig diagnostisering. Og jeg mener slett ikke at man må liste seg på tå rundt et menneske som fremstår som “vanskelig” for å ikke provosere.
Men jeg har tro på at mennesker er grunnleggende gode.
Jeg har tro på at mennesker ønsker å forstå hverandre.
Og jeg har tro på at det å forstå hvordan et menneske ble “vanskelig” og hva som trigger “vanskeligheten”/forsvarsmekanismene vil gjøre noe med hvordan vi forholder oss til vedkommende, selv om vi står fast ved at vi ikke vil gi noen særbehandling. Jeg tror at forståelse for hvordan ting henger sammen gjør oss klokere og smidigere i vår samhandling med vanskelige mennesker. Kanskje også tydeligere på de rette stedene?
I psykiatrien treffer man noen ganger på mennesker som har lang erfaring innen nettopp psykiatri. Jeg husker en kollega for noen år siden. Vi hadde noen eldre pasienter som hadde hatt kontakt med psykiatrien i mye lenger tid enn både jeg og kollegaen hadde levd. Pasientene var ofte fiendtlige, mistenksomme og veldig opptatt av pleieres overgrep. Jeg husker hvordan denne kollegaen sa rett ut at “Jo. De har helt rett. Psykiatriens historie har ikke bare vært pen og eldre generasjoners pasienter har noen ganger helt forferdelige erfaringer med psykiatrien. Og det må vi ta på alvor.”
Det er noe med hvordan denne pleieren anerkjente pasientenes opplevelser. Hvordan de fikk støtte på at de hadde vært utsatt for noe helt uakseptabelt. Bare det å høre en representant fra helsevesenet si dette og beklage at det var skjedd, vekket ofte pasientenes oppmerksomhet. Bare det i seg selv så ut til å gi et signal om at også psykiatrien har forandret seg siden sist.
En annen ting var hvordan denne pleieren godtok at man ikke bare kunne komme her og forvente full tillit fra pasienter med slike opplevelser om det så var et nytt årtusen aldri så mye. Dagens psykiatritjeneste måtte vinne tilbake den tilliten som gårsdagens psykiatritjeneste hadde misbrukt overfor disse pasientene.
Denne innstillingen gjorde i seg selv underverker for denne prosessen.
Og jeg tror det er noe som alle som jobber med mennesker må gjøre noen ganger. NAV-ansatte, leger og andre. Man må vinne tilbake en tillit andre har misbrukt. Man må anerkjenne hva som har skjedd. Og når man åpner for at de “vanskelige” menneskene kanskje ble vanskelige av en grunn, så skjer det noe. Man har sett og man har forstått.
Det handler ikke om å unnskylde uakseptabel atferd. Det handler ikke om å fyre oppunder et svart/hvitt-syn på verden som ond. Kanskje er man slett ikke enig i hvordan mennesket betrakter verden. Men man forstår kanskje bedre hvorfor verden oppleves slik for dette mennesket akkurat der og da.
Om man ikke kan tilby mennesket sitt samtykke i at verden er slik som vedkommende sier den er, så kan man kanskje tilby “det vanskelige mennesket” en liten følelse av å bli sett og anerkjent for den han eller hun er bak krigermasken.
For, vanskelig eller ikke, hvem trenger vel ikke å bli sett?
Tillegg: Dagens leserkommentar i Dagbladet fikk meg til å tenke på en ting til. Trygdede, sosialklienter og andre som kjemper for bedre vilkår for seg og sine kalles lett vanskelige. De må ofte kjempe som enkeltpersoner alene mot “overmakta”. Nå i disse streiketider kjempes det også for bedre vilkår. Det er arbeiderne som streiker. De har makt bak kravene og de står sammen. De kalles sjelden vanskelige. Kanskje de ikke trenger å bli det heller? Hvordan hadde den enkelte lærer, sykepleier eller sosionom for den saks skyld måttet opptre dersom hver og en måtte ha kjempet sin kamp alene nesten uten andre virkemidler enn sin “vanskelighet”?
Se også:
Åååh dæven.. Vi snakker en massiv eye-opener i forbindelse med dette angående PTSD. Som man kan lese i mine artikler ble jeg gjennom ungdomsårene utsatt for massiv mobbing. Og hverken behandlingsapparat eller meg selv har noensinne tenkt tanken PTSD.
Takker så utrolig mye for disse opplysningene! Kanskje ting endelig kan bli tatt tak i på riktig måte.
Dette var utrolig interessant! Jeg tror du er inne på noe, i hvert fall er det gjenkjenbart det du skriver om å ha opplevd mobbing. Gikk gjennom det selv i ungdomsårene og det har nok preget meg mer enn jeg liker å tenke på. Er veldig var på det jeg oppfatter som latterliggjøring og urettferdighet.
Har også vært klient i lengre tid gjennom Nav trygd og reagerer ofte sterkt etter å ha vært i kontakt med dem. Ikke fordi de gjør/sier noe helt graverende, men mer fordi jeg føler meg så maktesløs og avhengig av andres velvilje for å overleve selv. Det kan godt hende dette minner om ting jeg har gått gjennom før.
Så… takk for at du skrev dette lange og gode innlegget. Dette skal jeg ta med meg videre.
Kanskje kan det hjelpe om man som klient selv sier noen ord om at man har opplevd det vanskelig å være klient, at det er vondt å føle seg så maktesløs… kanskje det kan gjøre tonen bedre mellom bruker og veileder?
Takk for et godt innlegg.
Hvordan oppleves møtet med hjelpeapparatet, hva gjør det med folk, og er det med på å gjøre livet vanskeligere eller lettere i en vanskelig livssituasjon. Dette er etter min mening noe av det viktigste man kan være opptatt av om man er ansatt i hjelpeapparatet.
Etter å ha lest innlegget ditt fikk jeg som tidligere ansatt hjelper lyst til å si litt om mine tanker om dette:
“Men hvorfor har det seg slik at nesten ingen stiller seg spørsmålet om hvorvidt det vanskelige mennesket er et traumatisert menneske preget av sine tidligere erfaringer? Hvorfor mennesket så raskt blir kampklar og “vanskelig”?”
Min erfaring som student og senere som ansatt i hjelpeapparatet er at disse spørsmålene stilles, og at de stilles ofte. De burde allikevel stilles enda oftere. Og ved nyansettelser bør drøfting av disse spørsmålene være viktigere enn søkerens karakterer eller vitnemål.
Uten at det tar fra den enkelte ansvaret for å se sine brukere og behandle de respektfult tror jeg det er viktig å se på avmaktsskapende strukturer i hjelpeapparatet i tillegg til på hver ansatt. Det er på tide at noen sørger for at dette perspektivet er i første rekke når endringer i selve systemet skal gjøres. Rammeverket legger ikke godt til rette for å bli kjent med folk og komme i en dialog. Det er en av mange ting som må på plass for at det virkelig skal skje endringer som monner, og at brukerne skal føle seg sett og ivaretatt godt nok.
Kanskje er det vanskelig å finne en måte å organisere hjelp på som ikke medfører en grad av avmakt, men det kan virkelig gjøres et langt bedre forsøk enn det man har gjort med dagens NAV. Meningen var vel nettopp å gjøre møtet med hjelpeapparatet mindre kronglete og uoversiktelig og avmaktskapende? Uttalelser fra brukerne tyder på at det motsatte har skjedd. Da er det ikke til å undres på at de ansatte møter vanskelige mennesker. Jeg vet med meg selv at jeg er blitt et mye vanskeligere menneske etter å ha kjempet med NAV som bruker en stund.
Det er nå det gjelder. Nå har de ansatte hjelperne som brenner for disse spørsmålene en utmerket sjanse til å stå sammen med brukerne sine og bekjempe avmakten. Nå gjelder det å stå opp å si fra om hvilke avmaktsskapende prosesser som kverner hver dag på hvert eneste NAV kontor, samtidig som alle tar en god kikk på seg sjøl. Jeg håper de griper sjansen mens det enda kan gjøres noe i denne runden.
Det må hurtigst mulig bli slutt på at folk kommer ut av møtet med hjelperne og føler seg avmektige, nedverdiget, som mobbeoffer, eller med tegn på PTSD.
Veldig interessant post.
For et par år siden jobbet jeg en del som vekter på et såkalt ”belastet” NAV-kontor i hovedstaden. Der havnet jeg i den (for en vekter) litt uvante situasjonen at det ikke var meg folk rettet sin aggresjon og frustrasjon mot. Min jobb var (i det minste på papiret) å ivareta sikkerheten til de ansatte og klientellet, men i hovedsak var jeg en person å snakke med for frustrerte mennesker. Mennesker som følte de ble dårlig behandlet og som ikke sjelden stod timevis i kø.
Mange av disse menneskene ble garantert sett på som ”vanskelige” av mine kolleger i skrankene, og noen av dem var helt klart både aggressive og på hugget. Det som slo meg gjentatte ganger var allikevel at så lenge jeg var høflig og lyttet til hva folk sa så fikk jeg aldri rettet deres sinne mot meg. Men så snart de kom fram til skrankene ble det lett annerledes. Mennesker jeg hadde ført lengre samtaler med, om alt mellom himmel og jord, kunne bli rasende, oppfarende og helt umulige å resonere med.
Når den eneste forskjellen var at de i det ene øyeblikket førte en mer likeverdig samtale med vaktmannen, og at de i de neste ble satt i en svært utsatt situasjon hvor de følte de ble både (ned)vurdert, målt, og kanskje ikke trodd, så er det helt sikkert berettiget å snakke om en naturlig respons på ”mobbing”.
Jeg må understreke at mange av de menneskene jeg jobbet med på NAV var både engasjerte, dyktige og medfølende mennesker. Men mange av dem bekreftet også mine fordommer om arrogante, lite forståelsesfulle mennesker i sosialvesenet. Og selv de mest medfølende og gode menneskene jobber i et system som i bunn og grunn er lett å oppfatte som misstenkeliggjørende og ubehagelig å ha med å gjøre. Et system som mange nettopp føler de må ”kjempe mot” for den minste ting.
Jeg takker i dag konsekvent nei til vakter på NAV og lignende institusjoner. Det er rett og slett ikke et sted jeg er komfortabel med å representere noen form for autoritet eller ”makt”. Det til tross for at de største problemene jeg noen gang måtte hanskes med var folk som forsøkte å snike i køen.
Se på kommentar nr. 9 til et blogginnlegg om NAV:
http://www.vedal.net/blogg/?p=1302#comment-7613
En behandler forteller om en ung jente som begynte på en utdanning hun måtte avbryte, fordi støtten hun fikk ikke ble utbetalt da hun trengte den. Hun sultet også gjennom sommeren, fordi penger kom fem månender for sent og ingen overtok da saksbehandleren hennes var syk. Ingen besvarte heller henvendelsene hennes.
Sigrun: Saker som den du linker til er så provoserende at jeg nok tror jeg kan bli temmelig vanskelig å ha med å gjøre selv.
Det viser i tillegg noe om hvor nyttesløst det også kan være å kjempe mot systemet innenfra.
Det er et problem jeg også husker flere eksempler av fra tiden jeg jobbet ved NAV. Som sagt var mange av de jeg jobbet med gode og medfølende mennesker, men i et dårlig system.
Å kjempe mot systemet innenfra er sikkert vanskelig, ja. Om det blir enkeltpersoners kamp mot systemet.
I en tid hvor det snakkes så mye om åpenhet om psykisk helse, burde brukernes behandlere kanskje samle historier om pasienter som får skadet sin psykisk helse av NAVs behandling, og sende dem til statsråden?
Sigrun: Jeg melder meg herved frivillig til dette. Mitt møte med NAV og spesielt Sosialkontor (som nå ligger under NAV?) har vært alt annet enn positivt. Det gikk faktisk såpass langt at psykologen og psykiateren min definerte dette som den mest destruktive faktoren i mitt liv.
Lars Martin: Det er i alle fall bra med behandlere som forstår.
Jeg fikk hos psykolog, og han bare kjeftet på meg da jeg fortalte om negative erfaringer fra slike kontorer. Han mente at problemet var at jeg så negativt på livet.
Men han var en kjempedust.
Hei Lin!
Og Sigrun, Lars Martin, med flere – jeg har fulgt dere lenge her fra min boble utafor samfunnets osteklokke – det var en gang også jeg var åpen og flink, jeg deltok i kjendiskampanje og sto fram som det mennesket jeg var – med verdighet og sår og arr.
Lin; du har skrevet det viktigste bidraget om samfunnets sakte malende menneske-kvern, noensinne.
Der du sier at du mangler belegg for at dette er riktig; koblingene du lager mellom det vanskelige mennesket – saksbehandleres møte med klienter (kanskje allerede traumatiserte, som meg) – Bergen Bullying Research Group og deres funn om mobbing og konsekvens – mobbing av klienter av ansatte hos NAV, og på sosialkontor – OG MÅ jeg få legge til HELSEVESENET i både holdninger, kunnskap, behandling, “møtet med mennesket”, aller mest DET NIFSE FRAVÆRET av dette – utvikling av PTSD fra noe man strever med til noe man lever med, kronifisert og hamret fast av de som skulle hjelpe en UT av det – paralellen mellom det å bli utstøtt fra arbeidslivet, og fra SAMFUNNET vi alle tror vi hører så selvsagt hjemme – ja jeg kan fortsette i det uendelige. Men jeg skulle være kort, selv om jeg ikke har tid MÅ jeg nå bare dette; DU SKRIVER OM DET; JEG HAR BELEGG FOR Å VERIFISERE DIN TEORI.
Innlegget ditt har grodd fram i tankene mine gjennom de siste tre årene, dog mer komplisert og altfor nært til å kunne festes til papiret… Aldri så oversiktlig og ryddig som du får sagt det.
MEN det burde bli en brannfakkel! Og her hvor jeg befinner meg, altså utafor osteklokka over resten av samfunnet, her finner de meg nå og da; de andre som har havna utafor klokka. De håper å finne noen råd, tips om hva de skal gjøre når saksbehandler’n har glemt dem, eller hvordan de går fram for å slippe 100-lappen i gebyr for HVER måned sos’n krever kontoutskrift som sist; bare for å se sin egen sum komme inn og gå ut. Minus gebyret på kr 100,- av de opprinnelige 3.700,- å leve av…
SAMTLIGE jeg har klart å få til å lese innlegget ditt, har bedt om å få kopi; dette skal de få der oppe på NAV eller sos’n eller det skal henges opp i hele byen – - det er ikke alle av dem som ORKER å lese noe som helst, om sin egen elendighet. Men de lytter gjerne om jeg leser høyt. Og de kjenner seg igjen i hver kobling og sving. ALTFOR mange gjør det bare her hvor jeg befinner meg; jeg har selv gått gjennom kverna deres så RASKT, at jeg KUNNE FØLE DEN MALE MEG FRA PINNEVED TIL FLIS OG SPON… Jeg kunne SE det, i tidsrommet fra jeg havna her og tenkte at de jeg hørte prate – de måtte jo ha kommunikasjons-problemer?? Det har da alltid vært mulig å føre en rasjonell samtale, med vett og forstand – med utdannede mennesker i offentlig sammenheng…?! Jeg havna i kverna, gitt. Og en dag satt jeg der i en bil tilfeldigvis utafor sos’n vår. Det gikk opp for meg at jeg holdt meg fast i setet! Så fristet var jeg til å storme inn og ROPE HØYT – “ER DERE RIKTIG KLOKE?!” – jeg skremte meg sjøl. Men det var da for lengst gått opp for meg, at rasjonelle samtaler var noe for de mer kondisjonerte, de som kanskje havna innom for noe helt særskilt… De var en saga blott og rent tilfeldige, for sånne som meg, som DA var langt avgårde på min uføre-pensjonsvei.
Sigrun; du er ekspert på masse jeg har opplevd det siste ti-året, og lært meg masse om i løpet av de siste fire-fem.
Det blir sterkt anbefalt i en rapport til stortinget, ja pekt på som en nødvendighet, å bevilge penger slik at de som tradisjonelt faller utafor alle pressgrupper, og er svake i samfunnsdebatten, får organisere seg.
Skal vi ikke GJØRE NOE MED DET? Jeg er den fødte lobbyist; jeg har bragt store ting til torgs.
Og JEG ser én ting som både regjering, departementer, NAV og Hvermannsen burde merke seg. Vi skaper traumatiserte mennesker kontinuerlig i velferdens navn. Man skal si “tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”…? Men vet dere hva folkens, jeg tilgir ikke mer. Jeg forlanger at de nå lytter bedre til de som er jobben deres å møte, og at de VET HVA DE GJØR når de utfører sin forbanna plikt! Det er faktisk en holdningsendring som må til. Hvor ellers er det “OK” å behandle andre med respekt som SÅ!
NEI NÅ er det nok, og jeg ser rundt meg, jeg ser dere, jeg ser framover – og for et skue. DE VIL IKKE HA det slik; de ville lytte og endre og gjøre MYE for å slippe et slikt scenario av i beste fall, “bare” vanskelige mennesker på alle kanter… JOo, det var kjapt og kort fra meg. Første livstegn på seks år, kanskje dere bærer over med meg.
Ikke bli borte for oss nå, dere kloke gode hoder der ute!