PTSD – En del av meg også
Bidragsyter: Sokken
På venstresida av bloggen min har jeg en etikett som jeg kaller “Livet med ME”.
Den etiketten viser at jeg har en sykdom. Det jeg ikke skriver noe om, ihvertfall ikke med klare ordelag, er at jeg også har PTSD. Post Traumatisk Stress Syndrom. (Det kan du lese om her.)
Det er psykiatrisk diagnose og jeg har sjelden snakket høyt om den. Den er med meg som en “usynlig” nisse på lasset og preger meg meget mulig mer eller mindre enn hva jeg vil eller tør innrømme.
“Psykisk…..”
Ordet smaker litt emment, det er tungt å fordøye og det ligger en viss skam bak det.
Selv om det ikke er overhodet min skyld at jeg har fått denne diagnosen.
Det jeg har skammet meg over, er hvorfor var ikke jeg sterk nok til å unngå å få denne sykdommen?
Mennesker tisker og hvisker; “Det er noe psykisk med henne……”
Hodene er tett sammen og det sladres om dette mystiske store psykiske.
-Ta deg sammen! Jobb deg ut av deg!
Skyldfølelsen vokser fra liten til enorm på null komma svisj av slike kommentarer.
Inni meg har jeg skreket at hadde det bare vært så forbanna enkelt, hadde jeg gjort det for evigheter siden!
Jeg holder meg unna visse steder, jeg liker ikke konflikter, jeg skyr fulle mennesker, jeg er som en hauk på kroppsspråk og jeg leser på øynene til mennesker hvem som er verdt å bli kjent med og ikke. Jeg planlegger evt katastrofer ned til hver minste detalj, jeg stiller aldri uforberedt. Jeg har tenkt ut alle aspekter og og ordelag. Jeg har alltid en beundringsverdig forsvarstale klar i hodet, sånn just in case. Jeg vet jo aldri når jeg har gjort noe gærent.
Jeg er en evig pessimist som heller blir positivt overrasket, sånn for sikkerhets skyld.
Nå skal egentlig ikke dette innlegget handle om meg og min PTSD. Ikke sånn i første omgang.
Jeg vil egentlig først og fremst gi en honnør til Victoria, som ved sitt initativ, har lagd denne bloggen. Kanskje en dag blir det mindre flaut å si at man har en psykisk lidelse.
Nå retter jeg meg ihvertfall litt opp og sier det som det er;
-Hei! Jeg har PTSD.
Min mor har hatt posttraumatisk stressyndrom, og det har gitt utslag i angst , og mye fysiske smerter. Hun har vært ute av jobb i 10 år, men prøver seg på vei inn i arbeidslivet igjen. Jeg beundrer henne stort for hennes iver, og håp. Hun gir seg aldri, selv om jeg vet at hun har hatt sine tunge studner. Nå har hun kommet dit hen, at hun prøver å gjøre dt beste ut av situasjonen, der hun er per i dag.
Når det gjelder ME, og all slags psyksike lidelser, så kan du jo sjekke:
Lighteningprocess på nettet. Det er et hjelpeprogram som holder til England, men de reiser nå også i Norge. Grunderen heter Phil Parker. Programmet vet jeg at mange har hatt nytte, og kan anbefales. Det er bare oppbyggelig, og man fokuserer bare på nåtdien og framtiden, på positive tanker.
Ha en fin dag. Klem!
PTSD er i det minste den minst stigmatiserende, og dermed den “beste”, diagnosen å få i kategorien “alvorlige psykiske lidelser”, fordi den viser at det er en årsak til lidelsen (et traume eller traumer). Svært, svært få av diagnosene ellers angir årsaksforhold, slik denne gjør.
I USA jobber traumeeksperter med en ny diagnose på multitraumatiserte: Kompleks PTSD. Se artikkelen Forbi PTSD: Utviklingstrender i fagfeltet traumepsykologi
Sigrun;
Det er sant, det er en “hyggeligere” diagnose, nettopp fordi det kan henges på noe. Interessant artikkel.
Krissy;
Takk for kommentar.
Alt handler om å gjøre det beste ut hva man har og hvor man er.