Tvang i norsk psykiatri

 Bidragsyter: Sigrun                             

Jeg har flere ganger synes at journalisters intervjuobjekter har sluppet alt for lett fra det, og har nok lurt på om det var mangelfull kunnskap hos journalisten som var årsaken. En gang jeg husker godt var da Dagbladet intervjuet en avdelingsoverlege i psykiatri:

- De pasientene som psykiatrien kan gjøre noe for, mot deres vilje, er svært få. De må være psykotiske og dokumentert farlige mot seg selv eller andre, sa psykiateren.

- Er kriteriene for bruk av tvang i dag for strenge? undret journalisten.    

- Jeg tror ikke det, men det vil alltid være gråsoner. Det bør derfor være en kontinuerlig offentlig debatt om hvor grensene skal gå, svarte psykiateren.

Behandlingskriteriet
Overlegen framstilte det som om det er personer som er farlige for andre eller seg selv som det kan brukes psykiatrisk tvang mot. Men ifølge Sintef gjaldt 83 prosent av alle tvangsinnleggelser i 2003 personer som verken var farlige for seg selv eller andre. Også hans beskrivelse av antallet er sterkt misvisende. 10 000 tvangsinnleggelser i året kan neppe karakteriseres som “svært få” pasienter.

Lovverket er slik at ved vedtak om tvungent psykisk helsevern er det et hovedkriterium at pasienten skal være alvorlig sinnslidende. Dessuten må ett av følgende tilleggskriterier være tilstede: 1) at pasienten på grunn av sin sinnslidelse enten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret (behandlingskriteriet), eller 2) at pasienten på grunn av sin sinnslidelse utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse (farekriteriet).

Behandlingskriteriet er kontroversielt som grunnlag for å iverksette frihetsberøvelse.

Norge en versting
Frihetsberøvelsen i norsk psykiatri er skyhøy sammenliknet med våre naboland og andre europeiske land. I Norge tvangsinnlegges 253 per 100 000 innbygger. I Sverige er tallet 114, i Danmark 34. Derfor har professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk spurt om nordmenn er galere enn andre mennesker. Og – siden det er store regionale forskjeller – om hordalendinger har større behov for tvungent psykisk helsevern enn rogalendinger og tromsøværinger. Uansett hvordan man snur og vender på alle data, synes det som om norsk psykiatri i alminnelighet, og hordalandspsykiatrien i særdeleshet, har et aldri så lite forklaringsproblem, påpeker han. Det eksisterer mange myter om tvang.

Det foreligger svært lite kunnskap om pasientene faktisk blir bedre av å bli tvangsinnlagt. Sintef-forskerne Johan Håkon Bjørngaard og Trond Hatling sier i rapporten Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold i perioden 2001-2003:

- Det kan virke underlig at man gir det psykiske helsevernet institusjonell myndighet til frihetsberøvelse til det beste for pasientens bedring, uten at man har kunnskap om dette faktisk er tilfelle.

Pasientkritikk
Derimot finnes det mange fortellinger om det motsatte:

- Når de truer med tvangsbruk, blir jeg en lydig pasient, sier Mette Ellingsdalen fra landsforeningen We Shall Overcome.

- Det er tvangsbruken jeg reagerer sterkest på, skrev en av pasientene som er med i psykiatri-boka til tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen, som kom ut før jul i fjor:

- Denne mailen er intet annet enn et utslag av min frustrasjon over det psykiatrien gjorde, og en frustrasjon over at ingen har fanget opp min situasjon ennå.

De fem årene fra 1994 til 1999 kostet meg:
- en frivillig innleggelse som sykehuset kort tid etter omgjorde til tvangsmedisinering.
- 3,5 års frivillig medikamentering som endte med en livstruende medikamentell bivirkning som førte til mer enn et års rehabilitering fra tre ukers mer eller mindre bevisstløs tilstand, via fullstendig pleietilstand.
- og så en tvangsinnleggelse oppå toppen av det hele til slutt. Det er tvangsbruken jeg uten tvil reagerer sterkest på. Den livstruende medikamentelle behandlingen med påfølgende intravenøs behandling og rullestolbruk m.m. var mindre alvorlig. Dette handler om at psykiatrien i Norge setter sykdomsbehandling høyere enn menneskerettigheter. 

Det har aldri vært så mange ansatte i psykiatrien i Norge som nå. Det har aldri vært så mye tvangsbruk som nå. Dette skremmer også mange fra å søke hjelp.

Menneskerettighetsbrudd
I en sak i fjor fastslo Oslo tingrett at en tvangsinnleggelse av en småbarnsmor som frivillig søkte hjelp, men som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8.

Klassekampen intervjuet kvinnen som ble tvangsinnlagt. Hun hadde selv bedt om hjelp i forbindelse med en fødselsdepresjon – og ble utsatt for tvangsmessig legeundersøkelse og holdt innesperret på psykiatrisk sykehus i 24 timer. Hun ble også tvangsmessig skilt fra det lille barnet sitt.

Barnet, som ble født noen måneder tidligere, hadde en alvorlig medfødt sykdom som krevde svært mye oppfølging. Babyen måtte være på nyfødtintensiv avdeling i flere uker, og moren var på infeksjonsisolat for å få behandling.

For å sikre seg støtte fra helsevesenet mens fastlegen hadde sommerferie, ba denne moren om hjelp fra Folloklinikken, et distriktspsykiatrisk senter. Hun fikk tilbud om innleggelse og medisinering. Det ønsket hun ikke. Da kom det en telefonbeskjed fra Folloklinikken om at dersom hun ikke innfant seg hos dem innen en time, vil politiet komme og hente henne.

Hun turte ikke annet enn å møte opp. To uniformerte politimenn kom til Folloklinikken – og kjørte henne til lukket avdeling.

I lang tid etterpå fikk kvinnen angstreaksjoner bare hun så en politibil. Hun har fremdeles mareritt om det hun ble utsatt for.

(Re)traumatisering
I en Sintef-rapport vises det til at forskning finner en stor forekomst – opp til 98%! – av traumatiske livshendelser hos mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon, og man mener at tvang kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer.

Helsedirektoratet innrømmer da også at de vet lite om hvilken effekt tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen:

- Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt.

Debatt trengs
Helse- og behandlingsmessige konsekvenser av tvang er ingen bagatell. Derfor trenger vi en offentlig debatt om dette, som psykiateren selv sa i Dagbladet.

Men kanskje er årsaken til at det etter avisintervjuet ikke ble noen debatt, at intervjuobjektet kom med feil informasjon om vilkårene og praksisen rundt tvang og journalisten åpenbart tok det han sa for god fisk? De færreste lesere er antakelig imot at samfunnet griper inn når det foreligger nærliggende og alvorlig fare for menneskers liv eller helse, selv om noen av oss mener selvmord må forhindres på andre måter enn ved å bruke tvang.

Det er utvilsomt en fordel at en journalist som skriver om en maktfull institusjon som psykiatrien, både kjenner lov og praksis.

Oppdatering 15. oktober: Dagens Medisin skriver Får ikke bukt med tvangsbruk.

Se også:
Bergens Tidende
Forskning.no