Kan overgrep glemmes?

Bidragsyter: Sigrun

Kan seksuelle overgrep i barndommen glemmes? Det har vært et omdiskutert tema i mange år, og som det ikke fins et entydig svar på, selv om mange har sterke meninger om saken.

En studie fra 1994 har av flere blitt trukket fram som indikasjon på at seksuelle overgrep i barndommen kan glemmes. 129 kvinner som i barndommen ble undersøkt ved et spesielt sykehusmottak for barn utsatt for seksuelle overgrep, ble intervjuet som voksne. Overgrepene var journalført og dokumentert. De skulle ha forekommet mens barna var mellom ti måneder og 12 år. Ved intervjutidspunktetet var informantene i alderen 18 – 31 år. Under intervjuet med kvinnene ble det ikke referert til journalopplysninger, men de ble eksaminert inngående om helseforhold, sykehuskontakter og seksuelt misbruk. 38 prosent av kvinnene rapporterte ikke det tidligere dokumenterte misbruket. Det ble konkludert med at disse måtte ha fortrengt hendelsene, siden man hadde objektive data som fastslo at overgrep hadde funnet sted.

Følgende kjennetegnet dem som skal ha glemt overgrepene fra barndommen: De var yngre da overgrepene skjedde, og overgriper var en slektning eller en nærstående person.

Disse var barn som ble rapportert som misbrukt på begynnelsen av 1970-tallet, og da hadde ikke det som senere er blitt kalt overgrepshysteriet, tatt av ennå. Dermed skulle det indikere troverdighet. Det må ha vært (enda) vanskeligere å rapportere om seksuelle overgrep den gangen enn det ble senere.

På den annen side, hva betyr “dokumenterte overgrep” og “objektive data”? Seksuelt misbruk er medisinsk svært vanskelig å dokumentere. En undersøkelse av jenter utsatt for genital penetrering, konkluderer: “findings strongly suggestive of sexual abuse were observed in <5%”.

En annen undersøkelse antyder en annen forklaring. Forskerne her intervjuet voksne med en gjennomsnittsalder på 24 år med en dokumentert historie om seksuelle overgrep i tenårene. 18 individer, eller 38 prosent, rapporterte ikke noen slik hendelse, altså samme andel som i den forrige studien. Det ble nå gjort et nytt intervju med åtte fra denne gruppen, som ble fortalt at ifølge politidokumenter var de blitt seksuelt misbrukt som barn. Alle åtte sa nå at de hadde husket hendelsen, men hadde holdt tilbake informasjonen, noen fordi de følte skam, noen fordi de ønsket å glemme fortiden, noen for å beskytte sine foreldre, noen fordi de ikke hadde tillit til intervjueren. Men disse var altså eldre enn dem i den første studien.

I 2006 var det en spesiell sak i Trondheim, der en mann tilsto seksuelle overgrep mot 10 mindreårige gutter. Overgrepene skal ha skjedd i tidsrommet 1997 til utgangen av 2001. Den yngste gutten skal ha vært åtte år, de eldste 14 da overgrepene skjedde. Mannen ble tiltalt for overgrep mot tre av guttene, fordi bare tre av de ti som mannen selv hadde pekt ut som sine ofre, var fornærmede i saken. De syv andre guttene forklarte seg i politiavhør, men benektet at mannen hadde misbrukt dem. Hvorfor, vet vi ikke.

Er det noe hold i diagnosen multippel personlighetsforstyrrelse eller dissosiativ identitetsforstyrrelse? Fins falske minner, og er satanistiske rituelle overgrep bare fantasi og overtro? Den som lever, får kanskje se. Men at seksuelle overgrep kan være noe av det aller verste barn utsettes for og at helseskadene kan være både omfattende og kroniske, bør det ikke herske tvil om.

Les mer hos Hildring: Hukommelse og glemsel