Bok til å bli litt klokere av

Bidragsyter: Sigrun

Det er kanskje umulig å forstå hva ofre for ekstreme tragedier opplever. En god fagbok kan imidlertid gi en viss innsikt i utfordringer, men også muligheter, etter traumer.

Den amerikanske psykiatriprofessoren, traumeforskeren og feministen Judith Lewis Herman har i flere tiår arbeidet med mennesker som har opplevd traumer. Hun engasjerte seg tidlig i overgrep begått i den private sfære, før disse ble definert som et samfunnsproblem, og er i dag en framtredende spesialist på feltet.

I 1992 kom hun med boken Trauma and Recovery, der hun sier hun søker å forene lojalitet overfor sitt fags lidenskapsløse tradisjoner og de lidenskapelige krav om heling som stilles av traumatiserte. En bekjent av meg som er berørt av traumer, sier at denne boken er noe av det beste og mest matnyttige han har lest.

Gjennom psykiatriens historie har det rast diskusjoner om traumatiserte virkelig lider eller bare simulerer, og følgelig om de har krav på omsorg eller fortjener forakt, eller også om deres psykiske vansker overhodet har noe å gjøre med traumene de har vært utsatt for. Dessverre er slike problemstillinger aktuelle også i vår tid.

Herman forteller om en overgrepsutsatt pasient som etter at hun fikk en nedsettende diagnose av psykiatrien, ble behandlet like ille av dem som skulle være hennes hjelpere som hun var blitt i barndomshjemmet, der hun hadde opplevd overgrepene. Dette fenomenet er blitt beskrevet som at “personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene”.

Det psykiske traumet er de avmektiges lidelse, sier Herman. I traumatiseringsøyeblikket gjøres offeret hjelpeløst av overveldende krefter. Lenge etter begivenheten føler mange traumatiserte at en del av dem selv er død. De verste rammede kan ønske at de var døde. Mens ofre for et enkeltstående akutt traume etterpå kanskje føler at de “ikke er seg selv”, kan ofre for et kronisk traume føle at de er ugjenkallelig forandret eller risikere å miste fornemmelsen av i det hele tatt å ha et selv.

Mennesker som har levd under forhold som er rene fangenskap, blir dyktige utøvere av den endrede bevissthetens kunst. Gjennom fraspaltning, bevisst undertrykkelse av tanker, bagatellisering og stundom direkte fornektelse, lærer de å endre en uutholdelig virkelighet. Alminnelig psykologisk språkbruk har ingen betegnelse for denne komplekse rekken av mentale manøvrer, som på en gang er bevisste og ubevisste. Herman låner begrepet “dobbelttenkning” fra forfatteren George Orwell, som skrev romanen 1984.

Selve essensen i det psykiske traumet er opplevelsen av ekstrem avmakt og avskjæring fra andre mennesker. Helingsprosessen må følgelig gå ut på å myndiggjøre den traumatiserte og skape nye sammenhenger og forbindelser i livet. Den traumatiserte skal selv skape og suverent bestemme over sin egen helingsprosess. Andre kan komme med råd, oppbakking, hjelp, kjærlighet og omsorg. Men ingen inngripen som tar makten fra den traumatiserte har noen sjanse til å befordre hennes helbredelse, sier Herman.

Når pasienten skal fortelle sin historie, må hun få fortelle alt, mest mulig til bunns og i detalj. På den måten kan traumet integreres i hennes livshistorie. På hvert punkt i fortellingen må pasienten ikke bare rekonstruere hva som skjedde, men også hva hun følte, og hun gjenopplever også følelsene her og nå. Rekonstruksjonen av traumehistorien omfatter også en gjennomgang av begivenhetens mening for pasienten og de mennesker som betyr noe i hennes liv. Den traumatiske begivenhet er ifølge Herman en utfordring til et helt alminnelig menneske om å bli både teolog, filosof og jurist.

Å dykke ned i sorgen er den mest nødvendige, men også den mest fryktede oppgaven. Men kun ved å sørge over alt det hun har mistet, kan pasienten få øynene opp for sitt uforgjengelige indre liv. Ofre for kroniske barndomstraumer står overfor oppgaven ikke bare å skulle sørge over det de har mistet, men også over det de aldri hadde å miste; den barndom som ble stjålet fra dem er uerstattelig.

Den traumatiske begivenhet har ødelagt troen på at man kan være seg selv i relasjon til andre. Traumet har skapt en dyp tros- og tillitskrise i forholdet til verden og til andre mennesker. Dersom man ikke får sørget over de traumatiske begivenhetene, fortsetter den traumatiske reaksjonen i det uendelige, sier Judith Lewis Herman.

Når pasienten så gjør krav på sin egen historie, blir det tidløse ved traumet oppløst, og tiden kan begynne å bevege seg igjen. Slik kan traumehistorien endelig få tilhøre fortiden, og personen kan selv velge når hun vil huske og når hun vil glemme. Erindringen om traumet blir da en sammenhengende fortelling kjedet sammen av følelser, og en del av den personlige livshistorien.

Boken fins også på svensk.
God selvbiografisk, norsk roman: Vår barndoms beske vin

Fagartikler på norsk:
PTSD
CPTSD
Forbi PTSD: Utviklingstrender i fagfeltet traumepsykologi