Psykiatri og menneskerettigheter

Bidragsyter: Sigrun

I dag kan vi lese om overgrep og menneskerettighetsbrudd i psykiatrien på NRKs nettsider, i og med at Søndagsavisa på P2 tar opp temaet. Olav Gunnar Ballo, som er helsepolitisk talsmann for SV og lege, reagerer veldig sterkt på den virkeligheten Gro Hillestad Thune, advokat og ekspert på menneskerettigheter, beskriver.

I går begynte jeg å lese Hillestad Thunes nye bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Det er skremmende å få vite at Fylkeslegen og andre klageorganer ikke ser ut til å bry seg om menneskerettighetene når det gjelder psykiatriske pasienter. Stortinget har jo vedtatt Menneskerettsloven, som sier at bl.a.* Den europeiske menneskerettskonvensjon skal være overordnet annen lov.

I boka finner vi historiene til 70 personer som har vært i kontakt med psykiatrien. En av dem gjelder en småbarnsmor som frivillig søkte hjelp, men som ble tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. I fjor sommer konkluderte Oslo tingrett med at det hun ble utsatt for, var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikler 5 og 8.

Her er to andre historier fra boka. Først Ingas historie, så Anne-Lises. Begge kvinnene ble utsatt for incest som barn:

Inga forteller:
Jeg husker ikke hva som var grunnen til at de skulle roe meg, men jeg vet at jeg hadde skadet hånden min. Det var syv personer som lå over meg for å holde meg. Jeg fikk helt panikk, og kjempet vilt for å komme løs. Ikke for å skade dem, men for å frigjøre meg selv. De ga meg først en sprøyte, men det virket ikke. Da de så skulle gi meg den neste forsøkte de å dra av meg buksa for å sette sprøyta i skinka mi. Da protesterte jeg i hvert fall. Den tredje sprøyta virka. Jeg sov et døgn.  

Neste gang ba jeg om å bli lagt i belter. Det var tross alt bedre enn å ha kropper og hender på seg over alt. Det minner for mye om overgrepene og blir en slags dobbel tvang. Når noen kaster seg over meg på den måten, så påfører de meg enda mer skade. En gang jeg ble reimlagt hadde jeg begynt å bli bedre og viste normale følelser som sinne. Men det skal man jo ikke i psykiatrien. Jeg ble lagt i gulvet, lempa over på en båre og beltelagt. Det virker sånn at du får belter rundt anklene og rundt livet. Armene er festet til beltet i livet. Man sitter helt fast. Det går an å få belte rundt hodet også men det fikk ikke jeg heldigvis. Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt.

En gang jeg lå i belte måtte jeg veldig på do. Jeg ble helt fokusert på det og fikk tilbud om et bekken. Jeg har aldri klart å tisse på bekken, og i hvert fall ikke med mange i rommet som ser på. For når du ligger i reimer skal du aldri være alene. Jeg sa at jeg måtte på do, og fikk beskjed om at jeg måtte vente til vaktskifte. Hvor lett er det å vente når man alt har ventet lenge og begynner å bli desperat? Når de omsider kom måtte jeg først love at jeg skulle være rolig og alt det styret.Så mye snakking! Det endte med at jeg skulle få lov til å få transportbelte. Det betyr at det er lenger avstand mellom beina slik at man kan gå, og at det er noen cm fra beltefeste til hendene. Du kan bevege armene litt. På denne måten kunne jeg klare å dra av min egen bukse. Det er slik du ser fra filmer med fangetransport.

Først sa de at jeg kunne få gå på do hvis to stykker fikk være med inn. Jeg nekta. Klarer ikke å gjøre noe med folk sammen med meg på do. Så kunne jeg få sitte der med døra åpen og dem utenfor. Jeg nekta fortsatt. Det endte med at jeg fikk være alene. En stod utenfor med foten i døråpninga. Det tok evigheter før jeg klarte å gjøre noe. Hele tiden maste de om hvordan det gikk, og jeg ble enda mer stressa. Hadde lyst å hyle at “hvis dere bare kan holde kjeft så kanskje jeg klarer å bli ferdig”. Hvor mye galt kan jeg gjøre på do bundet opp i reimer? Hele situasjonen var ekstremt fornedrende. Det irriterer meg nå at jeg ikke bare tisset på meg.

Det er ikke noe som heter min kropp, min vilje. Psykiatrien har så mange fine ord, og snakker bl.a. så fint om brukermedvirkning. Det fungerer ikke alle steder. Jeg er enig i at psykiatrien skal hindre folk i å skade seg selv, men jeg er sikker på at de mange ganger kunne unngå å beltelegge folk. De er så redd for følelser. Om jeg er sinna eller redd får jeg tilbud om noe å roe meg på.

Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt? For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep. Både at jeg ble beltelagt, måten det ble gjort på, at jeg ikke fikk tisse og at jeg ikke fikk være alene. Alt minner om overgrepene fra jeg var liten. Forstår de ikke det? Burde ikke psykiatrien forstå?

Anne-Lise forteller:
Jeg har vært i kontakt med tre forskjellige ansatte ved den lokale psykiatriske poliklinikken. Dessverre opplevde jeg alle terapeutene som kalde og bedrevitende. De opptrådte som om de var eksperter på mitt liv, og som om jeg ikke visste noen ting om meg selv. Sånt blir det ikke en god dialog av. Siden de heller ikke prøvde å involvere meg i min egen helbredelsesprosess, ble jeg ikke bedre. En av psykologene gjorde meg faktisk dårligere enn jeg var før jeg oppsøkte henne. Jeg er glad for at jeg etter hvert fant motet til å avslutte terapien.  

De siste tre årene har jeg gått til en gestaltterapeut. Her ble jeg møtt på et menneskelig plan. Jeg fikk hjelp til å sette grenser, definere mine egne verdier og behov, og slippe ut innestengte følelser i trygge omgivelser. Men dessverre koster det å betale en privat terapeut. Jeg oppsøkte derfor nok en gang den lokale psykiatriske poliklinikken. Det ble ingen god erfaring. Etter alt jeg har lært om meg selv i de siste tre årene og ikke minst den selvtilliten jeg har fått, ble jeg fremdeles behandlet som en liten, uvitende jente.

Denne gangen insisterte jeg på å se journalen min. Det jeg fikk lese, var faktisk verre enn jeg trodde. Etter bare tre timer og en tvilsom test, ble jeg gitt diagnosen “kanskje debuterende schizofreni” av den første psykiateren. En diagnose som ble ukritisk overtatt av alle andre i systemet. Den ble og forandret til schizotypi av den påfølgende psykologen selv om jeg aldri har vist det minste tegn til schizofreni. Ingen fant det nødvendig å fortelle meg om diagnosen eller å la meg ta stilling til den.

I etterkant forstår jeg at denne “hemmeligholdte” diagnosen kanskje er en av grunnene til den arrogansen jeg ble møtt med. Når man tror at pasienten er schizofren eller schizotyp, tar man henne vel heller ikke alvorlig? Da er det kanskje ikke så viktig å involvere henne i terapiarbeidet. Det er ganske tydelig at disse tre terapeutene ved poliklinikken ikke har den minste kunnskap om seksuelle overgrep. Det virker heller ikke som de vet om diagnosen posttraumatisk stress, som jeg burde ha fått. De har ikke hatt innsikt og ydmykhet nok til å kunne se sine egne begrensninger.

Noe av det mest makabre i boka er selvskadende pasienter som får sine sårskader behandlet uten bedøvelse: En blir sydd med nål og tråd; en annen stiftes sammen med stiftemaskin! Slike historier har jeg også hørt om tidligere.

Artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjon som er relevant for psykiatrien:
2. Retten til liv
3. Forbud mot tortur
5. Retten til frihet og sikkerhet
8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
9. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.

Artikkel 12 om retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk i Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

*Disse konvensjonene er overordnet norsk lov:
Den europeiske menneskerettskonvensjon
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter
Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheter
I tillegg fins det en rekke andre konvensjoner og menneskerettsdokumenter som norske myndigheter har sagt skal respekteres. Bl.a. er Kvinnekonvensjonen aktuell når det gjelder hjelp til kvinner utsatt for overgrep.