Det er så vanskelig å snakke om det…

Bidragsyter: Meter´n

Jeg skulle skrive en post om psykisk helse i anledning verdensdagen, det var planen. Det burde være enkelt, jeg har vært i psykiatrien siden jeg var 13. Historien min er ikke unik, den likner mange andres. En vanskelig oppvekst, mangel på selvrespekt, selvskading, selvomrdsforsøk, depresjon, angst, hele pakka. Du synes sikkert du har lest det før, og antakeligvis har du det. Som jeg sa, den er ikke unik. Poenget er, at det er ikke enkelt, absolutt ikke. Nå, 5 år etter jeg satte mitt første ben innenfor en psykiatrisk poliklinikk er det ikke noe enklere å skrive om tema, snarere tvert imot.

Å ha en psykisk lidelse er ikke noe det snakkes høyt om, det er ikke som å berekke et ben. Det er noe eller noen man frykter, noe man vil ha på avstand, noe man ikke forstår. Eller er det det? Det rammer jo så mange av oss, hvorfor snakker vi ikke høyt om det? Hvorfor snakker ikke jeg høyt om det, hvorfor er jeg anonym?

Det er vondt å føle at de problemene du har i forhold til egne følelser er “feil”. Det er feil, feil, feil å ha det vondt i et samfunn der vi har alt vi trenger. Det skal ties ihjel. Det fortjener ikke oppmerksomhet og er ikke bra å skille seg ut.

Tenk litt over det. Det er høres jo helt rart ut. det høres rart ut at du skal dømmes for å være syk. Likevel følger vi stømmen. Det er det mennesker alltid gjør, vi vil ikke skille oss ut. Vi vil ikke miste det vi har.

Når jeg var 16 flyttet vi vår vei. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, disse nye menneskene jeg traff skulle på ingen måte få se at jeg slet. Jeg ville bare bli akseptert, jeg ville bare ha et nettverk. Det nettverket, de vennene fikk jeg relativt fort. Det vokste seg større, og vokser seg stadig større. Og jeg må innrømme en ting jeg forsto raskt, de ville vært sekptiske hvis de hadde visst at jeg var syk. I dag, over to år senere er jeg for første gang ute av psykiatrien. Jeg er ikke frisk, men frisk nok til å ha en liten tenkepause og motivere meg selv for ny behandling. Jeg er en vanlig ungdom, jeg har ikke svart hår og har ikke hanakam. Folk kan ikke stigmatiseres sånn. Du ville ikke snudd deg etter meg på gata, for jeg skiller meg ikke ut. Men jeg skulle ønske at jeg turte å stå opp i offentlighet og si at dette er ingen skam, dette kan skje alle. Jeg er klar over at sånne som meg, vi som ikke tør å stå opp for oss selv, vi holder stigmaen i live. Jeg skammer meg over det på mange måter. Og jeg skulle ønske at dette ikke var så sårt et tema, slik at jeg kunne skrevet en mer relevant post enn dette.