Om skam, depresjon og åpenhet

Bidragsyter: Delirium

Jeg skammer meg litt.

Ikke fordi jeg har gjort noe spesielt galt. Faktisk kan jeg ikke komme på noe sånn veldig galt jeg har gjort de siste månedene – så det kan neppe være derfor jeg skammer meg.

Men jeg skammer jeg meg for noe jeg er; noe jeg har.

Jeg, Delirium, skammer meg fordi jeg har vært nødt til å bite i det sure eplet og innrømme ovenfor meg selv, legen og deler av verden at jeg har en depresjon som jeg trenger medisin for. Jeg skammer meg fordi jeg ikke har klart å ta meg sammen, skammer meg fordi jeg ikke helt av meg selv klarer å sette pris på de herlige delene som utgjør livet mitt, og skammer meg fordi det ikke er sosialt akseptabelt å ha en depresjon lenge etter man “burde ha kommet over det” i øynene til den store, dømmende massen som utgjør verden.

De neste månedene må jeg ta medisin. Hver dag. Den har mange bivirkninger, men etter halvannen uke merker jeg en del forbedring (hurra) og jeg begynner å føle meg som meg selv igjen og kjenner at overskydd, lyst og energi er like innenfor rekkevidde. De siste par dagene har jeg opplevd en spennvidde av gode følelser jeg var redd for at var tapt. Derfor kan medisinen bare hive svimmelhet, sult, vektøkning og tørr munn etter meg. Jeg tar det gjerne i bytte mot at jeg ser verden relativt normalt i stedet for gjennom sotede, kjipe briller.

Derimot er jeg ikke så begeistret for å bytte normalitet mot andre menneskers ubekvemhet. Jeg vet at det er mitt valg hvem jeg forteller at jeg tar antidepressiva til. At jeg i og for seg kan late som ingenting og bare valse gjennom ukene som om stoffene i hjernen min av seg selv virker slik de gjør hos normale mennesker.

På den annen side ønsker jeg av prinsipp å normalisere psykisk sykdom. Det burde ikke være noe annerledes om jeg hadde brukket benet mitt og måtte gått på krykker. I tillegg har vi den lille biten med at antidepressiva ikke skal blandes med alkohol – og med mindre jeg ønsker at alle skal tro jeg er gravid så er det greiest å si at jeg ikke vil ha den ølen fordi jeg tar medisiner.

Akkurat den biten er ikke så enkelt som man skulle tro forresten. Sist jeg sa neitakk til øl, og avkreftet graviditetsmistanker med svaret at jeg skal ta antidepressiva den neste perioden i livet så ble jeg litt satt ut av hvor ukomfortabel kompisen min ble.

Og siden disse medisinene ikke får meg til å føle meg annerledes, eller rar, eller som en oppdiktet karakter i et stykke fiksjon så vil jeg også sette pris på om “andre” ikke får meg til å føle meg annerledes og rar.

For jeg kommer til å insistere på å fortelle folk at jeg ikke drikker på grunn av medisiner. Og hvis folk spør kommer jeg også til å fortelle dem hvilke medisiner. Og hvis de spør mer skal jeg fortelle dem at det er fordi medisinen ikke gjør meg kunstig lykkelig, men den gjør meg normal.

Så kan vi jobbe sammen. Verden og jeg. For å normalisere depresjon. For på medisinen så har jeg plutselig en sjanse til å oppleve livet akkurat som deg som leser dette innlegget. Og jeg må våge og håpe på at jeg har en sjanse til å leve det livet jeg tror jeg fortjener.

For jeg er ikke depresjonen min. Den er bare en sykdom jeg har og som jeg skal bli frisk av ved hjelp av medisin. Og det burde alldeles ikke være noe å skamme seg over.