Om å starte på medisinbehandling…

Bidragsyter: Delirium

Jeg bretter opp den lille sorte fliken og drar coveret over tabletten forsiktig til side uten å brekke tabletten i flere små biter – akkurat slik bruksanvisningen på pakken har instruert meg. Hver kveld før jeg pusser tennene gjør jeg dette.

Tabletten fizzer som bruspulver på tungen min og smaker en blanding av love hearts og paracet. Ikke ubehagelig, men ikke akkurat noe man spiser for moro skyld.

Men så spiser jeg dem ikke for moro skyld heller.

De har så vidt begynt å virke. Tablettene. Jeg aner en sølvskimrende rad i kanten av skyene et sted der fremme. Det er nesten så jeg våger og håpe. I det minste har jeg orket både å trene yoga, dra i teater og truffet venninne på cafe. Jeg har også ledd helt nede i fra magen.

Men det er ikke lykkepiller.

Det er ikke bare enkelt. Alt for lite skal til for å sette meg helt ut og etterlate meg på et punkt  der jeg heller vil sette meg ned i det våte løvet enn å spasere fra A og videre til B fordi føttene mine kjennes for tunge ut.

Jeg forsøker og puste med magen og tenke at “this too shall pass” med tonefallet til yogadamen min hodet mens jeg også har bildet av en liten grønn spire i sort mold der inne. Jeg forsøker. Det er helt sant.

Jeg begynner å bli lei av min egen stemme som forteller andre at det er vanskelig av og til å være meg. At medisinen har bivirkninger og at jeg er deprimert og har lite energi og helst ikke vil gjøre noe annet enn å bli liggende i sengen min og ikke snakke med noen.

Men jeg spiser medisinen. Hver kveld. Medisinen med to til åtte ukers virketid. Hvis de virker.

Så nå venter jeg.

Og skulle ønske det ikke var så sabla hardt.