Når livet går i to spor – En depresjonsbeskrivelse

Bidragsyter: Delirium

Jeg har lyst til å forsøke å forklare hvordan det er å være deprimert. Hvordan det er for meg i alle fall, jeg snakker ikke for noen andre.

Det er ikke som om jeg er “gal” hele tiden. Ikke akkurat nå i det minste – tidligere i år er en helt annen sak og involverte mye kjederøyking og forsvinnende lite spising. Nå er det mer omvendt med mye kjedespising og overhodet ingen røyking.

Inne i hodet mitt er det to spor. Det ene sporet er DeprimertDelirium, det andre sporet er TilnærmetNormalDelirium.

TilnærmetNormalDelirium er optimistisk avventende til tanken om at hun skal klare å bli frisk av depresjonen, hun har forholdsmessig stor tro på medisinene hun tar og blir glad av ting som man normalt sett blir glad for. Ler gjør hun pokker meg også, og lager middag og skriver eksamensoppgaver og handler mange bøker på boksalg. Hun drar på cafe med venner, ser Beowulf på kino (og får nesten ekstatisk hjerteinfarkt av dragen) og nyter livet sånn for det meste.

DeprimertDelirium derimot er en helt annen historie. Det båndet er skittent og kjipt og ser negativt på tilværelsen. Hun har ingen krefter, ikke noe overskudd og har lyst til å gi blaffen i alt ogalle. Hun blir fort satt ut av vanskeligheter og har forsvinnende lite tro på at noe kommer til å bli bedre. Tidvis er hun heller ikke sikker på om hun orker mer av dette her. Denne versjonen av meg er for sliten til å klare å sette pris på noenting som helst, og hun får meg også til å kjenne meg fysisk syk med hjertebank, pustevansker, hodepine, magesmerter og ubehagelig prikking i ben og armer. Det er som når man gruer seg masse, masse til noe – og det er sånn nesten hele tiden.

Disse to båndene kjemper om oppmerksomheten i hjernen min. Jeg klarer ikke selv å bestemme hvem som skal vinne, men forsøker å være takknemlig for de gangene TilnærmetNormalDelirium sitter i hovedsetet, og forsøker å tenke at DeprimertDelirium etterhver vil forsvinne slik at jeg kan bli meg selv igjen.

Det sier kanskje seg selv at dette er veldig slitsomt. For tiden har DeprimertDelirium et lite overtak og jeg forakter henne for det. Hun liker nemlig ikke noe som er moro og går så vidt med på å gjøre de enkleste ting. Sigaretter har hun lyst på også; og jeg som har sluttet.

Så slik går nå dagene. Mest av alt skulle jeg ønske meg en “quick-fix”, og er litt bitter fordi en slik ikke er tilgjengelig.