Bidragsyter: Prinsesse Lea
Jeg har, av en eller annen grunn, alltid stått på den andre siden av psykisk sykdom. Jeg har klart meg bra. Jeg fikser livet.
Ikke for det, jeg har vært en kunstnersjel bestandig, og jeg var et dypt melankolsk og inneslutta barn. Jeg har overveid selvskading, selvmord og rus på et intellektuelt plan, men sjokolade, sommernetter og musikk gjør meg for glad til at jeg noen sinne kunne gjort alvor av det.
Av og til har jeg tenkt med misunnelse på de andre, de som ble syke. De som kunne rømme fra alt, og fikk hjelp, liksom, mens jeg, som var for sterk til å klare å bryte sammen, måtte bli og kjempe mine egne slag alene. Jeg vet, det er en helt forferdelig ting å skrive, men jeg vil prøve å være så ærlig jeg kan om det å være pårørende til en psykisk syk.
Jeg har nemlig gjennom hele livet levd tett på både angst, tvangstanker, bipolaritet, selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, ja, hele suppa, både gjennom familie og venner. På et tidspunkt satt jeg i en vennegjeng og oppdaget at jeg var den eneste som ikke begynte setningene mine med “terapeuten min sa…” Jeg hadde jo ingen terapeut. Jeg hadde… meg. Og noen venner som sa det jeg trengte når jeg begynte å slite: se til helvete å ta deg sammen.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har ønsket å skrike, riste, slå, rope: ta deg sammen for helvete! Ta deg sammen! Skjønner du ikke hvor dust du er? Det hjelper ikke å rispe seg i armen! Verden går ikke under om du tråkker på strekene i gata, er du dum? Tjue mennesker overøser deg med kjærlighetserklæringer og du føler at ingen er glad i deg? Se til helvete å ta deg sammen!
Noen få ganger har jeg gjort det, også.
Jeg skjønner jo at det ikke hjelper. Men hva skal man gjøre da? Skal man sy puter under armene på den stakkars syke og la ham eller henne få ha sine nykker i fred mens psykologen tålmodig jobber to ganger i uka med å reparere den syke hjernen? Skal man la være å si noe vedkommende ikke vil høre? Det er nesten ikke mulig. Jeg vil gjerne være der, lytte, prøve å forstå, men hvordan gjør jeg det? Hvordan er man den perfekte pårørende?
Jeg vil ikke stikke av, jeg vil ikke være vennen som forsvinner fordi jeg ikke orker mer. (Men det er vanskelig, så kjære dere som har vært syke, ikke døm lavtliggende pårørende for hardt. Vi aner ikke hva vi driver med.) Da blir jeg heller sint en gang i blant, og håper jeg blir tilgitt. Jeg må faktisk late som om jeg klarer å plassere dere inn i pepperkakeformen som omgir et nesten normalt menneske, for at jeg skal klare å ta vare på meg selv. Jeg vil liksom ikke bli dratt med ned i dragsuget. Å, hvis dere bare hadde visst hvor mange tårer jeg hadde grått over dere for meg selv —
ikke i sympati, men i frustrasjon.
Jeg kan ikke akkurat be deg være overbærende med meg, eller prøve å forstå hvordan jeg har det. Men en vakker dag, når alt sammen er over, vil du kanskje tenke at jeg var som jeg var fordi jeg var glad i deg. Tross alt. Jeg vil jo så gjerne gråte og le og smile med deg, og holde deg i hånden. Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?
Unnskyld.
5 svar so far ↓
Virrvarr // oktober 9, 2008 kl. 12:17 am
Fine, og opplysende innlegget. Jeg har vært pårørende til mange før jeg ble syk selv (Hm, hvor mange av vennegjengen fra ungdomskolen er det igjen som _ikke_ har en eller annen form for problemer?) og jeg kjenner igjen tankegangen.
«Kan du ikke slutte å kutte deg når jeg sier at det er dumt?», liksom.
Jeg tror mye av problemet er at man ikke kan se sykdommen, bare rare mestringstrategier som rus, selvskading, hyperventilering og snodig oppførsel. Så kjenner man bare seg selv og sine egne mønstre og vet at dette ikke er mestringsstrategiene man selv tyr til.
Jeg tror ting hadde vært enklere hvis psykiske lidelser hadde vært noe alle visste mye om og som var ganske vanlig. At alle er glad i deg og at hjernen ikke skjønner det, skjer fordi du faktisk føler feil. Hvis man som pårørende ikke vet at det er greia, er det enkelt å tenke at personen det gjelder er utakknemlig.
Prinsesse Lea // oktober 9, 2008 kl. 12:33 am
Mer åpenhet og kunnskap er definitivt en viktig ting, ja!
At man kan “føle feil” som du skriver i siste avsnitt, forstår jeg jo. Men jeg lurer fortsatt på hvilke krav jeg har lov til å stille. Det hender jeg får høre at jeg slett ikke skal stille krav, og det synes jeg er vanskelig å forholde meg til. Skikkelig vanskelig.
Hmm… *tenker videre*
Lene // oktober 9, 2008 kl. 10:14 am
Prinsesse Lea skriver: “Det hender jeg får høre at jeg slett ikke skal stille krav, og det synes jeg er vanskelig å forholde meg til.”
Det skjønner jeg veldig godt. Men det å stille krav kan gå flere veier: krav til oss selv om å være den snille pårørerende, krav fra den syke om å stille opp.
Jeg tror det er sånn at når du er nær pårørende, så må du også ha ta seg selv på alvor, selv be om hjelp fra andre når du trenger det. Og våge å si nei til krav fra den syke for å holde deg selv frisk. Uten at det er å avvise den som trenger deg hele tiden.
Å være ærlig å si at du er frustert og at du har lyst til å si “ta deg sammen”, men at du vet at det er helt feil å si. Ærlighet funker både for den som er syk og den som er pårørende. Mange gode samtaler begynner med åpen ærlighet.
Men det er klart – det er ikke lett.
Jeg husker fortsatt hvor vanskelig, men samtidig helt riktig det var at mannen min krevde av meg at jeg spurte om hjelp før han stilte opp for meg i de årene jeg var sykest.
Alf Ivar // oktober 9, 2008 kl. 12:40 pm
Lea skriver her om mye av mine egne erfaringer. (Det var jeg som skrev dette)
Jeg valgte å ikke sette navn på selve innlegget, men nå i denne kommentaren kan jeg vel si fra om hvem jeg er.
Det å være pårørende er ekstremt vanskelig. Det er vanskelig psykisk og mentalt. Hvor mye skal du gi av deg selv, i håp om å kunne hjelpe den du er glad i? For min egen del følte jeg mange ganger at jeg ga så mye at det nesten gikk galt med meg selv. Men nå i ettertid er jeg selvsagt glad for at jeg holdt ut.
Estelita // mai 25, 2009 kl. 11:21 pm
Åh, jeg skjønner meget godt hva du mener.
På den ene siden, har jeg på vegne av de jeg har hatt nær meg, og min nesten for store innlevelse i deres situasjon, vært sint og skuffet over uforståenheten til de som sier “Ta deg sammen!”
På den andre siden, har jeg noen ganger, men i andre ord, både tenkt og sagt og ropt det samme selv.
Jeg gjorde min første store kjærlighet til hovedpersonen i livet mitt, der suicidale tanker, selvskading og nedover-spiraler var dagligkost i perioder. Jeg var der hele tiden, gjemt inni meg et sted, men i perioder trodde jeg nesten ikke på det.. hadde nok en følelse av å miste meg selv, selv om jeg ikke ville vedkjenne meg den alltid.
Det kan bli til en selvfølge i hverdagen at den som er sykere kommer først. Fortjener og trenger komme først. Behovene til den som sliter, har en viktigere klang ved seg. Og dybde. Ens egne behov kan virke betydningsløse, “det går jo alltids fint med meg, det er hun som har det vondt.”
Siden den gang har jeg både blitt mer bevisst mine grenser. Og blitt mer bevisst temaet ansvar. At vi alle har ansvar for livene våre, uansett.
Å respektere et annet menneske, er å respektere og bygge opp under dens evne til å ta ansvar for seg selv, ikke å ta ansvaret fra den andre. En som er i en svak posisjon, med forvakla selvbilde, med spørsmål om sin rett til å eksistere, vil nærmest rope til deg hver dag: “Ikke respekter meg!” i alt vedkommende sier og gjør. Det er vanskelig å stå imot, det er vanskelig å respektere noen som ikke respekterer seg selv overhodet. Og når du mister respekten, kan det skje på de finurligste måter. For eksempel å tro på den andres svakhet, og bekrefte den andre som den svake ved å være den opphøyde ‘hjelperen’ så mye at du ikke møter den andre likeverdig eller tør vise deg selv som svak eller som en person med behov…